Storskarven er en tallrik hekkefugl langs kysten i nord, og den sorte fuglen har også vært opphavet til flere stedsnavn -også på kvensk. KUVA LIISA KOIVULEHTO

Storskarven er en tallrik hekkefugl langs kysten i nord, og den sorte fuglen har også vært opphavet til flere stedsnavn -også på kvensk. KUVA LIISA KOIVULEHTO

.
Storskarven (Phalacrocorax carbo) er en tallrik hekkefugl langs kysten fra Nordvestlandet til Øst-Finnmark. I Norge er det to forskjellige underarter av storskarv. Vår mest vanlige kalles nordlig storskarv, og det er denne som hekker på kysten av Midt- og Nord-Norge. Ofte kan vi observere skarv som sitter på sjømerker og skjær og tørker vingene. Med sin svarte fjærdrakt og sin lange hals har storskarven inspirert mange kunstnere. Ikke rart da at både berg og skjær langs kysten vår har fått navn etter denne fuglen. På kvensk har skarven flere  navn, nemlig skarf(f)a, haikara og merimetto.
I Porsangerfjorden/Porsanginvuono har vi et skjær som har helt parallelle navn på tre språk, Skarfalaassa (kvensk laassa ‘skjær’), Skárfalásis (samisk) og Skarvskjæret. Alle skrivemåtene er vedtatt lov om stadnamn (stedsnavnloven). I Altafjorden/Alattionvuono har vi et tilsvarende Skarffalaassa (ubehandlet skrivemåte), som på norsk kalles både Skarvskiten og Skarvskjæret. En informant (f. 1913) forklarte hva slags fugl det var snakk om for den finske intervjueren: «se on semmoen isò musta lintu, ei se olèk kokko…mutta se on merilintu.» (Det er en sånn stor, svart fugl, det er ikke ørn … men det er en sjøfugl.). Folk har plukka skarvegg til mat, sa informanten også. I Kåfjord i Nord-Troms har vi en dal og et bygdelag som kalles Skaarfvankka, på samisk Skárfvággi, og på norsk både Skavdalen og Skarvdalen.
Både i samisk og kvensk er skárfa og skarf(f)a er lydlige lånte navn, nærmere bestemt fra en eldre form av norsk, fra norrønt skarfr. Det er sannsynlig at det kvenske ordet igjen er et lydlig lån fra det eldre samiske lånet.
I Sør-Varanger/Etelä-Varenki og i Kvænangen/Naavuono er det registrert et annet navn på storskarven, nemlig haikara. Haikarapahta (pahta ‘bratt berg, fjellvegg’) er navnet på et berg mellom E6 og fjorden. Her i skråninga bruker skarven å hekke. En informant (født i 1916) forklarte: «se on yks lintu mitä käskevät haikara … musta lintu, kokò isò.» (Det er en fugl som man kaller «haikara» … en svart fugl, ganske stor.). Navnet Haikarapahta finnes ikke i Sentralt stedsnavnregister (SSR).
I Sør-Varanger, nærmere bestemt ved Bugøyfjorden/Reisivuono, har vi også navnet Haikarapahta. En lokal informant fortalte: «Se on lintupahta, kajavien pesimispaikka.» (Det er et fuglefjell, småmåsen/fiskemåsen sin hekkeplass.) Heller ikke dette Haikarapahta finnes i SSR. I SSR har vi derimot det samiske navnet Skárabákti på dette fuglefjellet. Det kvenske parallellnavnet er Kaaripahta, som ikke er registrert i SSR, men finnes på nettstedet www.kvenskestedsnavn.no. Navna Skárabákti/Kaaripahta har likevel ikke noe med skarv-navn å gjøre.
Haikaranpaska (paska ‘skit’), på norsk kalt Skarvskiten, er navn på ei fjellside eller et stup i sjøen på halvøya Vinni i Sør-Varanger. Videre kalles et lite skjær i sjøen nær Vagnfjordholmen/Partevuononsaari for Haikaralaassa, og Haikarakallio (kallio ‘berg’) er et bratt berg som går rett ned i sjøen i Bugøyfjorden. En informant forklarte hvorfor berget het Haikarakallio: «Haikara istuu aina siinä, semmonen musta ku metto, merimettoksi kuttuvat sitä.» (Storskarven sitter alltid der, en sånn svart en som storfuglen, den kalles «merimetto.») Her har vi plutselig nok et navn på storskarven. Det er likevel litt usikkert om merimetto er en etablert term. Informanten brukte i alle fall to ulike navn på fuglen.
Hva slags ord er så haikara og merimetto? På finsk refererer navnet haikara til fuglen gråhegre (Ardea cinerea), og på samisk har vi et tilsvarende háigir som navn på den samme fuglen. Navnet haikara er et svært gammelt germansk lånord i finsk. I norrønt var formen hegri, og i dag har vi formene hegre på norsk og häger på svensk. Når man i kvensk bruker ordet haikara på storskarven, så kan det være uttrykk for ei betydningsendring; både skarven og gråhegra er litt sky fugler med karakteristiske, lange halser.
Informanten i Bugøyfjord brukte altså også betegnelsen merimetto om skarven. På standardfinsk kalles skarven for merimetso, merimetto er en dialektform i finsk. Navnet består av meri ‘hav’ og metso ‘storfugl’ (Tetrao urogallus), ei sammensetning der forleddet meri ‘hav’ angir tilknytning til kyst og hav, på samme måte som navnet meriharakka «sjøskjære» er blitt navn på tjelden (Haematopus ostralegus) på finsk. Kvenene kaller tjelden for sakana og kelli.
Da er det godt vi har latinen som referansepunkt, for navn på fugler, planter og dyr har ofte en rikelig, folkelig terminologi der bl.a. både betydningsendringer, sammenlikninger og fantasi spiller inn.
Irene Andreassen
Stedsnavnskonsulent