«Det som manglet i livet mitt var meänkieli, mitt hjertespråk»

Ida Maria Lindmark Svonni. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Ida-Maria Lindmark Svonni er fra et sted hvor hennes folkegruppe er majoriteten. Sakte, men sikkert løftes også språket til sin rettmessige plass.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge

 

«Det var en mektig følelse å kjenne at jeg faktisk kan et språk jeg ikke visste at jeg kunne.»
Ida-Maria Lindmark Svonni

 

I Kiruna møter vi lærer og kulturskaper Ida-Maria Lindmark Svonni (45). Meänkieli er hennes hjertespråk, og det hun forteller er som et ekko fra Ruija:

– Det samiske er mye mer tilgjengelig og de har en sterkere identitet enn oss. Så hva beror det på? Jo, vårt folk ble assimilert til en grad av 99,9 prosent. Den svenske staten lyktes nesten med å viske bort hvem vi er, og det bærer vi med oss i dag. Det fins noe annerledes hos oss, noe som er stillere. Men nå vil vi ikke lengre være tyste, vi vil prate om det, sier meänkieli-ildsjelen.

Uansett hvor Ida-Maria befinner seg, være seg Haparanda eller Stockholm, så merker hun det straks hvis hun møter en sjelefrende. Som typisk nok er fra Tornedalen. Oppvekst, mentalitet og tankesett er så gjenkjennelig, det er fellesskap øyeblikkelig.

– Og det fellesskapet ligger i dette tyste vi bærer med oss, sier hun.

Fikk utmerkelse

Lindmark Svonni er født og oppvokst i Vaskivuori, på meänkieli heter stedet Svappavaara og er et tettsted i Kiruna kommune. Ved siden av eget skapende arbeid med blant annet tekstil, tilbyr hun kurs i tradisjonelt håndverk. Hun holder også forelesninger om kultur og tradisjon, samt at hun guider folk i kulturmiljøet rundt Jukkasjärvi. Innsatsen legges merke til, og i 2024 ble hun av Sveriges radio Sameradioen tildelt utmerkelsen «Årets sirkelleder i ABF Norr Kiruna.» Juryen skrev:

«Med stor drivkraft har hun ledet studiesirkler og kurser med både varme og kunnskap, samtidig som hun har tatt initiativ til oppskattede kulturarrangementer som beriker det lokale kulturlivet.»

Hun har også vært med i lokalpolitikken i Kiruna, og tatt sin tørn i stedets kommunestyre. Hun anser seg som et levende resultat av områdets lokale historie, og forteller om store vansker med å skulle kalle seg bare en ting. Hun bærer nemlig flere kulturer. Lantalaiset-kulturen, den samiske kulturen, og til og med gruvekulturen. Den som snart er 400 år gammel i området Kiruna.

Noe manglet

Svonni vokste opp med svensk som morsmål, likevel kjentes det aldri riktig som hennes språk. Skolen ga henne engelsk og finsk, og da hun siden møtte mannen sin, lærte hun seg samisk. Da fikk også den yngste av hennes tre døtre samisk som morsmål. Det, sier hun, var et viktig signal.

– Men selv kjente jeg stadig at noe manglet. Og det som manglet var meänkieli, mitt hjertespråk og morsmålet til min pappa og alle mine besteforeldre. Jeg savnet det.

Dette var tilbake i 2008, Ida Maria var 27 år gammel og kjente at det var dags for å lære seg hjertespråket. Hun bekrefter at de tre døtrene ble med på lag, og at språkinnsatsen var sterk. Vel å merke etter at døtrene hadde stusset seg ferdige over å skulle lære et språk som bare bestefaren, «moffa», Ida Marias far, pratet hjemme. Jentene er dyktige, sier hun, de lærer fort. Forresten er mannen hennes også lantalaiset fra morssiden, også han ble med på meänkieli-notene i hjemmet.

Også Ida Marias lillebror har barn i rett alder, to små gutter og hele familien er også der i sving med meänkieli.

Kalasta og leippoot

– Verken jeg eller min bror var jo morsmålsbærere, men vi har likevel hatt språket rundt oss og med oss i oppveksten. Jeg har hørt det i min barndom, fra min far og andre, så det fins der. Og det viste seg å være sterkt når man bare plukket det fram. Det var en mektig følelse, å kjenne at jeg faktisk kan et språk jeg ikke visste at jeg kunne. Pappa, bekrefter hun, ble veldig glad for at noen endelig ville lære seg hans språk.

Ida-Maria har også en sentral rolle i Jukkasjärvi hembygdsforening. I den forbindelse fikk hun en idé om å søke språkmidler. Etter innvilget søknad hos Institutt for språk og folkminne arrangerte de på bare ett år et titalls aktiviteter. Tradisjonstema fra kalasta, fiske, til baking, leippoot. All denne hjemlige oppmerksomheten rundt språket, og ikke minst bruken av det, har nå medført at venner av «meänkieli-barna» i Jukkasjärvi løper til foreldrene sine og sier at de også vil lære det.

– Barna har merket at vi har noe som er vårt. Et språk som heter meänkieli. I Jukkasjärvi er vi heller ingen minoritetsgruppe, slik Sveriges stat hele tiden sier. Vår folkegruppe er faktisk en majoritet i byen, og da er det ekstra viktig at barna får høre språket.

– Hva skrev dere i søknadene?

Kjært barn, tre navn

– At løsningen for språket er å begynne på lavt nivå. Med barna, uten press om å lære alt på en gang. Vi skrev at barna først skal møte språket, ikke nødvendigvis lære seg det med en gang. Først må vi skape interesse, og det har vi lyktes med.

– Så det fins håp?

– Ja. Vi holdt på å tape et språk vi har snakket i tusentalls år, men i dag ser vi at løpet ikke er kjørt, sier Ida Maria, glad for at også ungdommen er åpne og vil lære. Mer nå enn før, bekrefter hun.

Men skolen alene kan ikke holde oppe meänkieli, det er hun tydelig på, og sier at det legges ned mye ildsjelarbeid også andre steder. Som i Kiruna og Pajala, noe som betyr at Ida-Maria og dem langt ifra er alene om revitaliseringen.

Det er verdt å nevne at meänkieli er «ett språk for ett folk og en og samme kultur.» Likevel, over på svensk side har denne minoriteten tre benevnelser. Lantalaiset. Tornedalinger. Kvener. Det har blitt slik for at ingen skal føle seg ekskludert. Ida-Maria forklarer sitt forhold til begreps-trekløveret:

Gi det videre

– Lantalaiset er ordet på mitt språk for selve folkegruppen. Kven er kanskje et mer historisk begrep. Tornedalinger favner mer et geografisk område, og er det ordet den svenske staten bruker overfor folket.

– Så når jeg snakker privat, anvender jeg ordet lantalaiset. Det er det jeg kjenner meg som. Men når jeg prater profesjonelt, i guiding og som lærer, anvender jeg alle tre for å inkludere alle, sier hun, og avrunder slik:

– Jeg liker samisk, men meänkieli gir meg en helt annen følelse. Der ligger mitt hjerte og min sjel, og hjemme skal døtrene mine få med seg et signal om at begge språkene er akkurat like viktige. Og at begge skal tas tilbake. Fra sin kommende moffa får de samisk, og fra meg, mommo, skal de få meänkieli. Det skal jeg gi videre til dem.

– Barna blir trespråklige fra ung alder?

– Ja, det blir de. Det er målet.