Kari Greiner er med i Nordre Nordland kvenforening. Vi møtte henne i Børselv, bare et lite fjordstykke unna stedet hvor hun vokste opp. (Foto: Arne Hauge)

 

Nordre Nordland kvenforening ønsker å gi gass, men hva skal man egentlig finne på? Styremedlem Kari Greiner valgte å dra på tur, se nærmere på hva de gjør av kvenske ting og tang i området hvor hun trødde sine barnesko.

 

Arne Hauge

 

Vi møtte Kari Greiner nokså tilfeldig samtidig med at det var kurs i torvtakbygging i Børselv. Det var i september i år, og da hadde Greiner nylig deltatt på arrangementer i forbindelse med Kulturdagene i Porsanger. Hun var med på Elvebåttreffet i Lakselva, og senere på kventreffet på skolekjøkkenet til stedets ungdomsskole.

Lagde fiili

– Det ble første gang jeg var med på å lage kaffijuusto, kaffeost. Jeg skjønte at det er en del varianter av den, og at det er lov å eksperimentere littegrann, sier hun. Vi spør om hun var kjent med kaffiosten fra før.

– Nei, faktisk kan jeg ikke huske at vi lagde kaffeost hjemme. Men mamma laget rømmekolle, fiili, og det stod ofte tallerkener med herligheten i kjøkkenskapet. Vi hadde jo kvensk på begge sidene, både fra mamma og pappa. Pluss sjøsamisk på morssiden. Kvensk var dagligspråket til de voksne og jeg snappa opp og forstår mye.

– Litt fra litt av hvert, som vanlig?

– Ja. Blandet drops, egentlig. Mamma kunne tre språk, men snakket bare norsk til ungene, fordi hun hadde dårlig erfaring fra sin egen skolestart med å ikke kunne norsk.

Pärjätä, sa faren

Kari er oppvokst på stedet Bevkop dit hennes mors foreldre i sin tid flyttet. Faktisk måtte vi spørre henne hvor i all verden stedet ligger, og Kari opplyser at Bevkop ligger tjue kilometer nordover fra Lakselv bru.

– Da er vi på andre siden av fjorden her, noe som betyr at du er på hjemmebane nå?

– Ja visst er jeg det. Mine foreldre så her gode muligheter for å klare seg, pärjätä med jordbruk og de mange naturherligheter rundt, slik pappa uttrykte det. De bygde et gårdsbruk og hadde blant annet et gammelt laftet stabbur. Bygd etter kvensk skikk, men jeg kom aldri så langt at jeg fikk spurt hvem som satte det opp, sier hun.

Pram til Magerøya

Egen familie er likevel nærliggende som byggmestre for stabburet. Faren hennes har nemlig sagt at hans far og onkelen, jobbet med å bygge ferdighus i Brennelv, på kvensk Palo. Det stedet ligger enda nærmere Lakselv, bare utover på motsatt side av fjorden.

– Pappa fortalte at tømmeret kom med elva. Det ble fløtet ned Lakselva fra Skoganvarre-området, før det ble laftet og klargjort i Brennelv av pappas far og onkel. Etterpå ble byggesett lastet på pram og fraktet til Honningsvåg, minnes hun faren berette.

– Han snakket også mye om sin morfar som kom fra Kuusamo og som kunne mange finske sanger. Og at han muligens var den første som dyrka potet på Gjøkenes, Köykiniemi. Etter at han ble enkemann bodde han hjemme hos dem og pappa husket fortsatt noen av sangene, og at han spilte et strengeinstrument.

– At man ikke spurte mer. Men vi var jo ikke interessert da, og pappa døde i 1984, beklager hun.

Komme i gang

– Men nå har du bodd på Sortland i Nordland i mer enn 30 år, og der skjer det kvenske ting?

– Det stemmer. Vi har i alle fall stiftet et kvensk lag. Det gjorde vi etter initiativ fra Katja Hjertaas. Vi har så langt hatt noen styremøter, og klarte også å samle folk for å se på filmen Oldermors reise. Vi pratet litt til forsamlingen, selv om det ennå gjenstår å komme ordentlig i gang med laget vårt.

– Det er noe av grunnen til at jeg er her nå i høst, ikke bare for å minnes gamle tomter, men også hente impulser fra arrangementer her i Lakselv og Børselv. Og Brennelv og Stabbursdalen, tilføyer hun.