D/S Victoria var Nord-Norges største selfanger, eid av Hans Chr. Johannessen. Foto fra da den førte britisk flagg. (Foto fra boka R. Ditter: Das Polarmeer)
Her byr vi på del to av den andre artikkelen i Kjell-G Kjærs serie om kvener som foruten å oppdage nytt land i Ishavet, også bidro i vitenskapens tjeneste. Artikkel 2, del 2: Hans Christian Johannessen
Av Kjell-G Kjær
Hans Chr. Johannessen fra da han var eier av ishavsskuta Gjøa. (Foto i Tromsø Skipperforenings eie)
Etter år 1879 merket ishavsfarerne en økende skipstrafikk i Karahavet og langs kysten av Sibir. Russland var rik på råvarer som talg, tjære og tømmer. Gruvene i Sibir utvant metaller, men de manglet moderne utstyr. Flere gruver ble drevet av straffanger. Oligarken Sibirjakov var nok den ledende gruveeier i dette området.
Skipstrafikken på kysten av Sibir hadde problemer. Mannskapene hadde liten eller ingen erfaring med is. Dersom skipene mistet propellen og ikke hadde seil, var skuta fortapt.
Sibirjakov fulgte rådene fra Nordenskiöld som gikk ut på å hyre inn fangstfolk fra Nord-Norge som hadde erfaring med å navigere i is. Slik gikk det til at brødrene Edvard, Hans Christian og Søren Johannessen kom i tjeneste hos Sibirjakov som offiserer på oligarkens handelsskip som seilte mellom elva Jenisej og England.
Som tidligere nevnt, ble Hans Christian kaptein på E. A, Nordenskiöld i 1880. Senere ble han utnevnt som kaptein på Oscar Dickson som var under bygging i Gøteborg. Verftet skulle, ifølge avtale, levere skipet i Jenisej hvor Hans Christian skulle overta å føre nybygget. Men slik gikk det ikke. Oscar Dickson ble fanget av isen underveis til Jenisej, mistet propellen og sank.
Hans Christian ble isteden kaptein på et annet skip som ble døpt Oscar Dickson. Senere førte han dampskipet A. E. Nordenskiöld. Hans Christian gjennomførte oppdraget han ble pålagt av Sibirjakov: å føre varer til London og returnere med utstyr til gruvene i Sibir.
Til Karahavet for unnsetning
1882 og 1883 var et forferdelig vanskelig isår. Flere handelsfartøyer lå innesperret i Karahavet i over et år. De fleste manglet forsyninger, andre manglet kull til å fyre opp stimkjelene, et svært dampskip lå hjelpeløst inne i isen. Det hadde mistet propellen. Dramaet og redningsaksjonen i Karahavet fikk internasjonal oppmerksomhet.
Det danske dampskipet Dijmphna flaggsmykket i Karahavet 8. april 1883 i anledning kongens gebursdag.(Foto: Sigfred Borch, Bornholms Fotografier Karahavet 1882-1883, Bornholm)
Da fangstskuta Den Gode Hensigt returnerte til Hammerfest i 1883, kunne skipperen fortelle at det russiske lasteskipet Louise av St. Petersburg og Varna av Moss lå innesperret i Karahavet. Der hadde de ligget vel et år. Også lasteskipet Dijmphna av København lå innesperret og var tom for kull.
Denne meldingen ble gitt til Hans Christian som var kaptein på A. E. Nordenskiöld. Skipet lå da i Tromsø, var kommet fra verksted i Gøteborg og var lastet med gruveutstyr som skulle til Sibirjakovs gruver i Sibir.
Dette var situasjonen da A. E. Nordenskiöld, ført av kaptein H. C. Johannessen, var underveis til Karahavet.
Galeasen Haabet ble slept slik at Dijmphna fikk kull. For kaptein Hovgaard om bord i Dijmphna må det ha vært en overraskelse å se Hans Christian Johannessen igjen. Hovgaard hadde vært navigatør om bord i Vega. Johannessen og Hovgaard hadde ofte møttes i offisersmessene om bord i Vega og Lena. Med kull om bord kunne Hovgaard og mannskapet returnere til København.
Bilde er tatt 5 minutter før Verna av Moss går til bunns i Karahavet. Mannskapet og de nederlandske vitenskapsmennene om bord ble reddet av A. E. Nordenskiöld, ført av kaptein H. C. Johannessen. (Foto: H. Ekarma, Nederlands Scheepvaart Museum, Amsterdam)
Deretter fikk Hans Christian satt sleper om bord i Louise som ble tauet inn til Hammerfest. Vitenskapsmennene fra Varna kom til Hammerfest med A. E. Nordenskiöld.
Hans Chr. Johannessen fikk utbetalt en betydelig pengesum av forsikringsselskapet for å ha berget Louise med last og mannskap. Instituttet i Utrecht hadde, ifølge Hans Christian, lovet en pengesum om han hentet vitenskapsmennene om bord i Vara. Men de pengene kom aldri.
Haabet og Diana kom fram til bestemmelsesstedet med fiskemottaket.
Redningsekspedisjonen var en suksess takket være dyktig sjømannskap og erfaringene som Hans Christian Johannesen hadde som navigatør i Karahavet.
Gjøa
Da Hans Christian kom hjem fra Russland våren 1884, kjøpte han et vrak av ei jakt som stod på O. J. Kaarbø sin slipp i Kabelvåg. Johannesen fikk den ombygget og is-forsterket i Tromsø. Fartøyet var bygget 12 år tidligere i Sunnhordland som kystfraktefartøy. H. C. Johannessen beholdt jakta sitt navn som var Gjøa. (Det var fornavnet til kona til den forrige eier som het Gjøa Sexe.)
Første tur med Gjøa var i 1884. Ekspedisjonen gikk til Karahavet, men det var blokkert av is. Men Johannessen førte skuta vestover på fangst ved Hopen, Kong Karls Land og Spitsbergen. På turen møtte de et svært skip som fløt med bunnen i været. Johannessen skrev at dette var Rebecca av Drammen som han hadde møtt på noen år tidligere drivende i Nordsjøen. Jomfruturen med Gjøa ga 498 storkobber, 10 hvalross og 14 isbjørner.
I skipsdagboka til Gjøa skrev Johannessen for det mest om været: vind, tåke, isforhold, temperatur og strøm. Bare en gang er det et emosjonelt utsagn. Det var i 1888. Da seilte Gjøa inn i et uhyggelig uvær, hvor en fangstbåt og styrbord rekkverk ble knust. Noen tønner lastet med salt løsnet fra surringene i rommet, og begynte å trille ettersom skuta slingret. Johannessen skrev skipsjournalen: «Gud, ta Ledelsen og berg os»!
I 1892 seilte en svensk vitenskapsmann med Gjøa til Svalbard for å studere drivis og landis. Forskeren hadde ikke fått finansiert turen, men Hans Christian tok han allikevel med.
Hans Chr. Johannessen førte Gjøa på Ishavet i 18 år. I disse årene drev han Ishavet over et stort geografisk område, fra Novaja Semlja i øst til kysten av Øst-Grønland i vest. Han var den første fra Nord-Norge som drev fangst ved Grønland. Det var i 1893.
I 1897 var Gjøa i Virgohamna på Spitsbergen. Johannessen og mannskapet var vitne til at S. A. Andree lettet i sin ballong i et forsøk på å nå Nordpolen.
I år 1900 var kvenen Ole «Olli» Olsen skipper på Gjøa. I Ishavsmiljøet gikk han under navnet Olli. Johannessen var da islos på hospitalskipet Heimdal (omtales lengre ned.) Under ekspedisjonen i 1900 gjennomførte «Olli» Olsen en bragd ved at han hentet ut flere svensker og nordmenn som var innesperret av is nord på Spitsbergen. Samme år averterte Johannessen Gjøa for salg.
I 1901 kjøpte Roald Amundsen Gjøa av Hans Chr. Johannessen for Kr.10.500. Gjøa ble, som vi vet, det første fartøyet som seilte gjennom Nordvestpassasjen (havnstekningen mellom Europa og Asia nord for Amerika.)
Årsaken til at Hans Chr. Johannessen solgte Gjøa, var at han planla en tur til USA for å få bevilget penger til en ekspedisjon gjennom Nordøstpassasjen.
Nansens ønske
Da Nansen holdt på med å utruste ekspedisjonen med Fram (1893-1896) var han på utkikk etter best mulig mannskap. Han ønsket seg derfor Hans Chr. Johannessen som kaptein på Fram. Hans Christian drev da Ishavet og kystfraktefart med Gjøa.
Nansen visste at Johannessen hadde vært kaptein på Lena, seilt på kysten av Sibir som kaptein og at han hadde vunnet ry under unnsetningen til Karahavet i 1883.
Han snakket russisk, engelsk og kunne føre samtaler med ulike etniske folkegrupper i Sibir. Fram skulle starte sin ferd over Polhavet fra noen øyer øst i Sibir.
Hans Chr. Johannessen ble ikke kaptein på Fram slik Nansen ønsket. Men Johannessen og Nansen møttes om bord i D/S Correct i Karahavet i 1913. H. C. Johannessen var da 70 år. Johannessen med roperten i handa. Som islos måtte han entre riggen og rope ordrer til ror vakten (Foto Nansensamlingen, Nasjonalbiblioteket.)
Nansen spurte Hans Christian om han kunne mønstre på Fram som kaptein. «Jeg behøver vel heller ikke sige Dem, at jeg vil has anset det som et stort held for min ekspedisjon om jeg havde Dem med, jeg føle mig overbevist om at «Fram» vanskelig kunde ha kommet i bedre hender en Deres».
Johannesen avslo tilbudet. Begrunnelsen var at faren var syk, blind og delvis lam. Men han svarte ellers på spørsmål om skipskonstruksjon, mannskap etc.
Selv om Hans Chr. Johannessen ikke ble kaptein på Fram, så møtte han Fritjof Nansen 20 år senere. Det var i 1913. Hans Christian var da islos i russisk arktisk på lasteskipet Correct av Haugesund.
Forretningsmannen Jonas Lied som hadde chartret Correct og som var vert for Fritjof Nansens på turen skrev i sine memoarer:
«Når det gjaldt reisa gjennom Karahavet tok jeg ingen sjanser. Jeg fikk hyret inn den dyktigste islosen i verden, Hans Chr. Johannessen. Han hadde vær skipssjef på et av Nordenskiölds skip for 30 år siden. Det var han som eide jakta som Amundsen brukte gjennom Nordvestpassasjen. Han viste seg å være en fargerik, hyggelig kar, 70 år med langt hvitt skjegg med Arktisk værbitt ansikt. Nansen sa til meg at det var en verdifull mann å ha om bord, og at han syntes det var underholdene å høre han fortelle og skildre sine mange opplevelser i Polarhavet.»
Islos på hospitalskipet
I 1892 utrustet sjøforsvaret et hospitalskip som fulgte ishavsflåten ved Jan Mayen-feltet. Hospitalskipet hadde også postkontor og leverte brev og pakker til ishavsfarerne. Helt fram til denne servicen opphørte i 1902, ble det vært eneste år levert om lag 1000 brev, 1000 pakker og 50 trekasser med varer til mannskapene i ishavsflåten.
I 1901 og 1902 drev hospitalskipet Heimdal den samme servicen til fangstflåten i russisk Arktisk med Hans Chr. Johannessen som islos. Årsaken til at sjøforsvaret ønsket kaptein Johannessen som islos var nok den erfaring han hadde som skipssjef i tjeneste hos Alexander Sibirjakov.
Om bord i Heimdal var det en salong som bare var tilgjengelig for skippere. Her var det lagt ut aviser. Mens legen behandlet mannskapet, satt skipperen inne og leste aviser. Her møtte Hans Christian yrkeskollegaer fra hele kyst-Norge. Noen av fangstmennene var så syke når de kom om bord at Heimdal måtte avbryte toktet og levere pasientene til sykehuset i Tromsø. Det hører med til historien at Heimdal gikk senere under navnet «Kongeskipet Heimdal» fordi det var Heimdal som noen år senere, i 1905, førte kong Haakon til Norge.
Selfanger med dampmaskin
Etter opphold i USA fra 1902 til 1904, kom Hans Christian hjem og kjøpte dampskipet Victoria av London i 1905 for å drive selfangst. Det var revolusjonerende fordi dette var den første selfangeren fra Nord-Norge som var utrustet med dampmaskin. I tillegg var Victoria den største selfangeren i Nord-Norge. Victoria var på 96,5 fot, bygget av eik på jernspanter.
Første tur var en suksess fordi Victoria førte inn den største fangsten som til da var levert i Nord-Norge: 3356 sel, 1 hvalross og 1 isbjørn.
Victoria gjennomførte to turer til Ishavet i 1905. Den andre turen ga: 173 sel og 44 isbjørn.
Siden Victoria hadde en kraftig dampmaskin, kunne skuta flytte seg over et stort geografisk område. Var det for eksempel, lite sel i Østisen, kunne fartøyet raskt flytte seg til Danmarkstredet.
Hans Chr. Johannessen solgte Victoria i 1912. Årene hadde vært med varierende suksess: Noen år var det storfangst, mens andre år ga magert utbytte.
Vitner kunne fortelle at etter en dårlig sesong kunne Hans Christian sitt taus en stund før han ristet på hode og sa: «Nei, at jeg skulle selge Gjøa!»
Tilbake til Sibir
Som tidligere nevnt var Hans Christian islos på Correct i 1913. Han fortsatte som islos på kysten av Sibir. Hans siste oppdrag som los var i 1916 ombord i dampskipet Elden under seilas fra Tromsø til Svalbard videre øst i Sibir til elva Jenisej og tilbake i Tromsø om høsten. I 1917 fikk han slag og døde tre år senere.
Hans Chr. Johannessens gravsted på Tromsø Gravlund (Foto: Harald Johannessen, Tromsø.)
