Langfjorden i Alta: Oldeforeldrene til Randi Emaus het Jussa Kaupilla og Kaisa Garjalainen og bosatte seg på Jakobjorda på venstre side av hovedveien et godt stykke bak Randi. I bakgrunnen ser vi Gunellnes, og Kvenlandet fortsatte helt til Sopnes. (Foto. Arne Hauge)
Kvenene som kom til Langfjorden valgte seg ut ei sjønær og fruktbar landstripe på nordsiden av fjordbotnen.
Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no
– Jeg husker at det ble snakket kvensk på Samvirkelaget, sier Randi Emaus om sin oppvekst i Langfjordbotn. Hun bodde med familien sin på strekningen som ennå kalles Kvenlandet, og hvor det fremdeles bor mange kvener og etterkommere av kvener.
– Kvenlandet starter ved Biveien og fortsetter til Sopnes, sa Randi idet vi ble med henne på omvisning.
Kobberverket i Kåfjord var en magnet på mange arbeidssøkende finlendere, som senere bosatte seg andre steder, blant annet i Langfjorden.
Grei å dyrke
– Det var slik mine oldeforeldre Jussa Kaupilla og Kaisa Garjalainen kom hit. Til Kåfjord en gang på slutten av 1800-tallet, før de endte for godt i Langfjordbotn. De likte seg her, nært sjøen og fruktbar jord som var grei å dyrke, sier Randi idet vi kjører over Storelva. Der var det ekstra mørkt i gamle dager, så der spøkte det da hun var liten, får vi vite.
Jorden fruktbar og fisket godt: Svært mange av kvenene som dro til Langfjorden, bosatte seg langs Kvenlandet. Strekningen begynner ved Biveien like etter Samfunnshuset. (Kuva: Arne Hauge)
Jossa og Kaisa fikk 3 barn hvorav ett av dem, Laura Marie Kaupilla, ble Randis bestemor. Laura giftet seg med Hans Hanssen, familien hans var innvandrere fra Skjervøy-traktene, og Hans var i mange år herredskasserer for Talvik sokn. Dessverre møtte Randi aldri sin bestemor, som i ung alder gikk bort i sykdom.
Vurderte Kaisa
– Bestemor var nok den siste i vår familie som snakket kvensk til daglig. Fornorskningsprosessen var enorm, den herjet kraftig her på Kvenlandet, sier Randi. Den språklige skaden ble uopprettelig, likevel er Randi glad for at man i dag anerkjenner Langfjordbotn også som ei kvensk bygd i tillegg til at den er samisk og norsk.
Selv er hun oppkalt etter sin oldemor på fars-siden, hun het Randi Emaus, men det sies at man diskuterte om Randi den yngre heller skulle få navnet Kaisa.
– Det hadde vært helt greit for min det, og Garjalainen synes jeg dessuten er ualminnelig flott og sterkt, sier hun.
Mange slekter
– Her kjører vi forbi karlstrømhusan. De folkene var opprinnelig også kvener, sier hun og peker på et hus. Barndomshjemmet til langfjordingen Åshild Karlstrøm Rundhaug, en stor kompetanse på kvensk mattradisjon.
Om Randi minnes dem alle, samtlige familienavn, er hun usikker på, men langs Kvenlandet bodde det foruten Kaupilla og Garjalainen også Grøn og Gala (Henriksen). Også Karlstrøm-navnet var fra Sverige og opprinnelig kvensk, sier hun, og i Bognelvdalen sør for Langfjordbotn var det kvener fra slekten Marjala, Tiberg og Basi. Randi minnes Tiberg-folket som usedvanlige dyktige jeger og fiskere, og en av Basis mer kjente etterkommere er langfjordingen, molteforskeren og professoren Kåre Rapp.
Ei lita hytte
– Kvenene som bosatte seg i Langfjorden var sterke og seige og flinke til å jobbe. Et naturens folk, sier Randi, og beskriver en nøysom og ryddig folkesjel. Hun minnes gårdene deres som strøkne, med snøhvite gardiner foran vinduene og alltid rene matter på gulvet.
– Kvenene var spesielt flinke i veving og den typen håndarbeid, sier hun.
– Her er vi ved Jakobjorda. Her bygde mine oldeforeldre Jussa og Kaisa seg ei lita hytte. Og her ble de, sier Randi, som gledes over at det ennå er mulig å se tuften etter det første bygget.
– Kvenene var så definitivt med på å bygge og prege Langfjordbotn, sier hun.
Rare stedsnavn
Langfjorden var da som nå et langstrakt og tungdrevet sted når det gjaldt kommunikasjon. Folk holdt seg mye i lag med sine egne, og Randi beretter om tappeluftingene, botningene, dalingene og sommerstid reindriftssamene. I mellom disse hadde man korte strekninger med tolkienklingende navn som Flatlandet, Nordskog og Midtskog, samt Bortersia på motsatt side av fjorden.
Selv vokste Randi opp i Botnet noen få kilometer unna Jakobjordet, ved Russelva like nedenfor skolen. Faren drev med langtransport og endte opp med melkekjøring for Meieriet i Alta, og moren tok hjemmehjelpsjobber.
– Det var synd med denne ublide fornorskningen. Jeg skulle gjerne hørt mer av det språket jeg hørte på Samvirkelaget da jeg vokste opp, sier Randi Emaus.
