Magiske menneskemøter i Korpilombolo

Bildet viser Ane Huru Thorseng, Hernando Salcedo Fidalgo, Håkan Bergström, Linnea Nylund og Gerd Aase Pedersen. (Foto: Ragnhild Margretha Mietinen Krüger)

 

«Du må ha vært der for å kunne forstå.» Reisebrev fra vinterland.

 

Av Ragnhild Margretha Mietinen Krüger

 

Det begynte med en gang vi hadde svingt inn til den vesle bygda. Kulda sved gjennom mine tynne Rogalands-strømpebukser mens jeg sto ved trappa til Kulturhuset som er selve hjertet i både nattfestivalen og i Korpilombolo. Det vesle trehuset med en kafeen som har rommet de fineste opplevelser.

Meri Nikulas stemme smyger seg inn i ørene, hun har et mystisk alvekostyme, hun er en skogsgud og ønsker velkommen til Nattfestivalen med overjordisk sang. Eller er den underjordisk?

Å skulle beskrive Nattfestivalen i Korpilombolo for utenforstående, er nok en umulig oppgave, du må ha vært der for å kunne forstå, som Terje Nilsen synger. Men jeg får prøve.

Det er 21. gang «European festival of the Night» går av stabelen midt i den mørkeste ria. Mitt liv har blitt lyst opp av denne stjernen av en festival for tredje gang i år, og jeg kan ikke tenke meg noe bedre sted å reise til i desember, selv om reisen er litt i lengste laget. Tre fly og en tre timers biltur, det er Nattfestivalen verdt.

På Kulturhuset møter jeg igjen folk jeg har møtt før, og kommer i snakk med nye. Märta og Linnea Nylund ønsker velkommen, de to søstrene er i full sving fra tidlig morgen til sent på kvelden. Det er mye å holde styr på. Delegasjoner fra Colombia, andre folk fra fjern og nær som kommer og reiser, logistikk og et tett kulturelt program. Programpostene blir av og til litt forsinket. Alle er enige om at vi ikke begynner før Linnea og Märta kommer.

Broderte drømmer

Vi går gjennom snøen til Uusitalogården for å være med på Anila Rubikos broderiworkshop. En liten gjeng møtes for å brodere drømmene sine.

– Dere kan brodere de drømmene som kommer om natta, eller det vi drømmer om om dagen, sier Rubiko. Hun kommer opprinnelig fra Albania, men bor delvis i Italia og delvis i Canada. Og nå er hun her i Korpis med sitt store smil for å lokke fram drømmene våre gjennom broderi.

Det er fint å sitte og brodere sammen, jeg blir kjent med noen bibliotekarer fra Øvertorneå. Jeg spør om bibliotekarene kan meänkieli, og det kan de slett ikke, sier de, men etter noen timer med brodering begynner de å synge. Etter hvert viser det seg at de i hvert fall kan noen sanger på meänkieli, kanskje ble sangene lokket fram gjennom drømmene i broderiene?

– De trodde jeg var gal

En rekke colombianere deltar på nattfestivalen. Dette på grunn av festivalens opprinnelse gjennom forfatteren Leon de Greif. De Greif skrev en fortelling om den fiktive Gaspar som reiste fra Bolombolo i Colombia til Korpilombolo i Sverige. Litteraturprofessor Julian Vasques ble interessert i denne historien, som de Greif skrev fordi hans forfedre hadde kommet fra Sverige. Vasques reiste til Korpilombolo for å finne ut mer om dette stedet.

Det endte med at han etter mange hindringer fikk kontakt med Linnea Nylund som trodde på ideen og som siden da har vært festivalsjef for Nattfestivalen. Det var ikke så lett da han kom dit og begynte å snakke om Leon de Greif som ingen i den vesle bygda hadde hørt om.

– De trodde jeg var gal, men jeg sa at jeg var professor i litteratur, ler Vasques. Videre sier han at jeg ikke må skrive alt for mye om Nattfestivalen.

– Denne festivalen må ikke bli for stor, da greier vi ikke logistisk å håndtere alle som kommer, mener Vasques.

Et hellig rituale

Manuel Londoño Meija fra Colombia er billedkunstner og jobber også med planter i et drivhus. Kunsten hans kombinerer naturen og kulturen. Meija lager et fruktbarhets – og vennskapsrituale sammen med oss som har møtt opp til hans utstilling i Medborgarhuset. Vi mediterer sammen over frøets store betydning og dets kraft når det spirer og vokser. Så legger vi frø fra Colombia i en sirkel, frø fra Sverige i en annen, og så blandes frøene på midten som et bilde på vennskapet mellom de to landene. Vi setter også fram colombiansk jord og vann fra kilden i Markusvinsa.

Det blir en hellig stund der vi er sammen og analoge og der vi får konsentrert oss om hva som er viktig i livet. Fellesskap, gjøre noe sammen, stillhet, jord, luft og vann. Det blir en fruktbar fred der ting kan vokse.

Søstrene fra Markusvinsa

Sebastian Brännvall er på Nattfestivalen for å vise en helt spesiell film. Han har jobbet i to år med filmen om søstrene Nylund, som har vært festivalens motor i alle disse årene.

– Å fortelle en så mangslungen historie er en utfordring. Hva skal man ta med, hva skal man utelate? sier Brännvall.

Til slutt kom han fram til at nattfestivalen har fått priser og blitt beskrevet mange steder. Søstrene Märta, Karin og Linnea Nylund er helt spesielle og det er historien om deres liv han må, vil og skal fortelle i filmen, som ikke er helt ferdig enda, men Brännvall forteller at han håper den kan ha premiere på neste års Nattfestival. De tre søstrene, som i fjor ble til to etter at mellomste søster Karin døde, har bodd sammen i et hus i skogen i Markusvinsa et par mil fra Korpilombolo stort sett hele livet.

De tre har alle vært lærere og de har vært viktige formidlere av kultur og opptatt av å bevare sitt morsmål meänkieli. Etter applausen å dømme, har Brännvall klart å fremstille søstrene slik alle i Korpilombolo og alle trofaste nattfestivalbesøkere kjenner dem.

– Det er ikke ofte jeg sier at jeg har gjort noe bra, men nå tror jeg nesten at jeg kan være fornøyd med arbeidet mitt, sier en lettet Brännvall etter filmvisningen.

Meankieli oon minun syänkieli

Språket er også en viktig grunn til at en kulturarbeider som meg kommer til festivalen gang på gang. Nå skal jeg være forsiktig med å skryte for mye av denne festivalen, da vil jo alle kvener komme strømmende og logistikken bryter sammen. Men jeg kan ikke la være å nevne at man kan oppleve allsang på meänkieli, man kan høre språket rundt bordene på kafeen. Og man kan også plutselig selv bli lokket til å endelig klare å si et par ord.

Det 14 dager lange festivalprogrammet inneholder mye språk. I år kan man for eksempel være med på å lage mat på meänkieli, og man kunne også se billedkunstner Lena Ylipää fra Lainio sin video der hun lager en ordbok med kunstord på meänkieli. Man kunne være med på et minoritetsrådsmøte der Pajala kommune snakket om språklige minoriteters rettigheter, man kunne gå i Korpilombolo kirke og synge salmer på meänkieli, og professor Åsa Abelin Juto fra Göteborgs universitet foreleste og samtalte med publikum om lydhermende ord på det lokale språket og andre språk.

Sangfuglen og vennene hennes 

Gerd Aase Pedersen fra Nesseby er på turné i Sverige sammen med filmskaper Ane Huru Thorseng. De har vært på Umeå filmfestival og er nå kommet til Korpilombolo for å vise filmen «Sangfugl» der Thorseng viser fram Pedersens liv som en aktiv kulturpersonlighet i bygdenorge.

Pedersen holdt også en hel konsert etter filmvisningen.  Til konsertens finalenummer  fikk Pedersen med seg før nevnte Manuel Londoño Meija fra Colombia, og nattfestivalens trofaste gjest og allsanggitarist, trubaduren Anders Salomonsen. Sammen framførte de tre blant annet en virkelig rørende versjon av sangen vi kjenner best som «Jag vil tacka livet.» Pedersen sang sine vers på nessebymål og Meija bidro med vers på orginalspråket spansk.

– Jeg bare hørte at Meija hadde en god stemme, og så spurte jeg om han ville bli med og synge, sier Pedersen.

– Jeg har aldri sunget på en scene før, forteller Meija.

– Men jeg tok sjansen, og jeg koste meg, forteller den uredde colombianeren. Koste seg gjorde jammen tilskuerne også, intet øye var tørt under framførelsen til de tre musikalske vennene.

Angrer ingenting

Her er et bilde som kan illustrere litt av Nattfestivalens sjel. Vi kom for å spise resultatet av Koka på meänkieli-workshopen. Det hadde blitt en nydelig laksesuppe, som ble servert sammen med brød og ost. Til dessert var det kalvedans og dessuten en colombiansk pudding basert på pinjekjerner.

Mens vi sitter med suppen – jeg satte meg ned med de to norske og så kom flere til, – blir vi kjent med legen Hernardo som bor i Paris, men som kommer fra Colombia, Oversetter Håkan Bergström som kommer fra Kiruna, men bor i Brüssel og skriver bøker om lokalhistorie fra Tornedalen, festivalsjef Linnea Nylund slutter seg til.  Midt i laksesuppa begynner plutselig columbianeren, begge svenskene og Gerd Aase fra Nesseby og synge på fransk sammen. De angrer ingenting. Sangen de synger er Non, je ne regrette rien av Edith Piaf.

Lykkelig som liten

Korpilombolo er en liten bygd i Pajala kommune i Norrbottens län. Det bor rundt 500 mennesker her, og mange av dem er med når festivalen blir feiret de to første ukene av desember hvert år.

Det skal mye logistikk til for å håndtere de mange hundre besøkende som kommer fra fjern og nær. De lokale møter vi mest som funksjonærer som leier ut hus, lager mat, serverer kaffe og selger billetter. Skolebarna i Korpilombolo viser alltid kunst på festivalen, i år har de tegnet bjørner, og latt seg inspirere av de tekstile materialbildene i Uusitalogården til å beskrive sine egne liv gjennom tekstile bilder.

Det er ikke alltid noen vits å bli større. Det kan være lite og godt. Og slik har nattfestivalen vært i 21 år. De som kommer hit, har gjerne reist ganske langt. Så da blir man noen dager, noen blir i to uker. Artister, funksjonærer og besøkende spiser sammen på bygdas eneste kafe, Kulturhuset.

Ellers går man sammen i snødekte gater mellom de forskjellige arenaene der man kan oppleve alt fra konserter, opplesninger, bokpresentasjoner, skrivekurs, forelesninger, plantefarging, finsk disco og spontane allsangkvelder. Publikum og aktører, ambassadører og billettselgere blander seg og er sammen på samme nivå, og stjernejournalisten tar oppvasken etter den finske diskoen.

Plutselig er det gått en hel uke og jeg må ta alle bussene og flyene tilbake, men i hjertet er det festival lenge enda.