«Mange bekker små, blir en stor meänkieli å»

Simon Lundmark. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Som trubadur fra Gällivare bruker Simon Lundmark (37) alle gode anledninger til å fremme sitt språk og meänmaa, det språklige og kulturelle området hvor tornedalinger, kvener og lantalaiset bor.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge

 

«Man kan rive hus og flytter steder, men ikke så lett rive ned noens kultur og språk og identitet.»

– Simon Lundmark

 

– Jeg er oppvokst med meänkieli og hørte det framfor alt fra mammas slekt. Men også fra mange andre mennesker rundt meg, sier Simon Lundmark, musiker og ildsjel som vi møtte i Gällivare i fjor høst.

Disse menneskene bodde i de små byene, altså småstedene, utenfor Gällivare kommune og pratet det som gikk under navnet «byfinska.» Noe Simon i voksen alder forsto var det samme som meänkieli. Vårt språk, direkte oversatt.

Her passer det å minne om at meänkieli er søsterspråket til kvensk, og slik de snakker det nord i Sverige. Og selv om Simon først lærte meg meänkieli i voksen alder, det er strengt talt ikke hans morsmål, så kjennes det likevel presis slik. Som et moders-mål og hjertespråk.

Byen ble borte

– Mamma sa alltid «vi säger så här, det är våran finska.» Så byfinskan eller meänkieli har for meg alltid vært en følelse av hjemme. En kjensle av trygghet, kjærlighet og røtter. Derfor var det fint å få begynne å lære seg det i voksne år, finne tilbake til seg selv og mine røtter, sier han.

Lundmarks barndomsby heter Sakajärvi, som til mye lokal protest forsvant under ekspansjonen til gruva hvor han i dag jobber. Simon har nemlig to karrierer på gang. Dels er han prosessoperatør i anrikningsverket i Aikikgruvan, kobbergruven rundt halvannen mil fra Gällivare, dels er han en stadig mer kjent sanger og showartist. Som så mange av sine kvenske kolleger kjenner også han på et tap.

– Fordi barndomsbyen min er borte, har jeg ikke så mange fysiske plasser igjen for mine røtter. Men, jeg har meänkieli. Språket er immaterielt, men kan likevel være mine røtter.

– Det er mer flyttbart enn barndomsbyen?

Et bånd

– Ja, presis. Jeg er stolt og glad over å ha det med meg. Meänkieli er en del av meg, det har gjort meg mer hel som person. Man kan rive hus og flytter steder, men ikke så lett rive ned noens kultur og språk og identitet, sier musikeren, glad for at han i dag kan prate med sin mamma på hennes eget morsmål.

Og med øvrig familie og slekt som også mestrer det. Og arbeidskamerater. Og mange andre fra og lenet og landet som kjenner det likedan som ham, en del av egen identitet som det er viktig å lære seg.

– Meänkieli blir som et sterkere bånd mellom oss som bor her. Vissheten om at vi har røtter i meänmaa, vårt språk- og kulturområde som favner det tornedalske, kvenske og lantalaisiske, forklarer Lundmark, som medgir at han benytter så å si hver anledning til å bruke det.

– Noen få ord kan være starten på en lang språklig reise hvor man samtidig tar til seg sin kultur og sin identitet. Manga bekkar små, kan bli til en stor meänkieli å, sier han.

En av oss

Musikalsk er Lundmark framfor mest aktiv i Norrbotten, men opptrer også lengre sør i Sverige. Forresten fikk også vi en smakebit. Til glede for Ruijan Radio sine lyttere sang han Hyvän illan for oss. Kjærlighetsvisen fra Tornedalen. Ei vise som også kalles kvenfolkets sang og som fra 2022 står gjengitt som sikkerhetselement i form av mikrotekst på baksiden av nye norske førerkort.

Lundmark er politisk med også. Han er styremedlem i Svenska Tornedalingars Riksforbund, søsterorganisasjonen til Norske kveners forbund. En fin arena for å møte nye språkbærere, altså folk som peker på hverandre når de møtes og utbryter «meikäläinen.»

En av oss.

– Du jobber for at hele samfunnet blir kjent med språket?

– Ja. Framfor alt med tanke på hvor undertrykt og usynliggjort vi og vårt språk har vært, sier musikeren, som gleder seg over at det i et visst monn går framover.

Skyer eller sol?

Lundmark peker på de mange gode kreftene som tross alt jobber med å ta tilbake det tapte. Som Tornedalsteateret og Isof, og som Studieforbundet og STR-T og forbundets ungdomsorganisasjon MetNuoret.

– Videre tror jeg at hvis man fulgte anbefalingene fra Sannhetskommisjonen, så ville mye bli bedre. Det har hendt visse positive ting, men ennå må mye gjøres, sier han, og fastholder det mange andre har sagt: Staten må ta mer ansvar.

– Staten må gå inn og støtte og styrke arbeidet. Bidra med struktur og vise vilje til forsoning også i praksis. Ved å styrke vår kultur vil de også styrke det som er Sverige. Vi er en så viktig del av vårt land og vårt lands historie.

– Du ser håp for framtiden?

– Jeg ser vel både mørke skyer og strålende solskinn. Det negative er at så mange eldre språkbrukere snart går ut av tiden. Det vanskeliggjør revitaliseringen av språket, at man ikke har personer å prate med, direkte og naturlig slik jeg hadde som liten. På den andre siden mer jeg større interesse for vår kultur og for språket. At stadig flere forstår, og at mange av dem igjen søker sine røtter.

Vil kreve mye

Røtter som går både dypt og bredt. Kulturen er så rik, minner Lundmark om. Du finner røttene dens i jakt og fiske, i matlaging, i bygging og håndverk, i veving og annet käsityö.

– Så ja, jeg tror vi går en relativt lys framtid i møte. Men, det er ingen selvfølge. Det vil kreve mye, inkludert politisk vilje. Staten kan ikke kreve at minoriteten selv skal ha ansvaret for å reparere sårene etter noe den selv har forårsaket. En forståelse ovenfra kreves for at vi nedenfra skal orke, minner han om. Og, etter en tenkepause idet vi spør om han største ønske:

– En lovfestet langsiktig statlig støtte som ikke er utsatt for regjeringsskifter og politisk øyeblikksfølelse.

– Det ønsket er kanskje litt byråkratisk og kjedelig, derfor ønsker jeg også at alle skoler i forvaltningskommunene blir nødt til å ha kurs i språket. For alle elevene. Slik at kjempemange flere lærer seg meänkieli.