Rett kvinne på rett sted, sokneprest Astrid Marie Haugland. (Kuva: Osterøy sokn | Skjermdump: Norgeskart)
Sokneprest Astrid Marie Haugland tok initiativ til å markere Kvenfolkets dag i Osterøy sokn – og mener markeringen angår hele landet.
Kjærstin Berntzen
kjaerstin@ruijan-kaiku.no
Da menigheten på Osterøy sang Armon lapset/Born av nåden under gudstjenesten, var det deres første møte med en kvensk salme.
– Den var totalt ukjent for menigheten, men vi spilte gjennom den en gang før folk ble med og sang, forteller sokneprest Astrid Marie Haugland.
Flere kvenske elementer
Etter en landsdekkende oppfordring fra Bispemøtet tok soknepresten initiativ til å markere Kvenfolkets dag i Osterøy for første gang i 2025.
Langt fra de tradisjonelle kvenske områdene i nord.
Det var i Haus kyrkje Kvenfolkets dag ble markert i fjor. Den ligger i Osterøy sokn, i kommunen med samme navn i Vestland fylke, nordøst for Bergen. (Skjermdump: Google maps)
Under gudstjenesten fikk menigheten høre de kvenske ordene Jumalan rauha – Guds fred, som en rød tråd gjennom messen.
Diktet Kvensk vår/Kväänin kevät av Marie Konstanse Skogstad ble lest opp, og kvenene ble nevnt både i forbønnen, i prekenen og i kunngjøringene på slutten av gudstjenesten.
Preses i Den norske kirke, Olav Fykse Tveit, hadde skrevet en hilsen til Kvenfolkets dag som ble lest opp under kunngjøringene.
Les utdrag av hans hilsen nederst i saken.
– Kirken har et ansvar
– Kirken har et ansvar for at det ble som det ble, og da har vi også et ansvar for å rette det opp. Å føle seg usynliggjort er ikke godt verken for enkeltmennesker eller som et folk.
Hun mener det er en del av Norges felles historie.
– Det er berikende. Og hvorfor skal kirken ligge etter når barnehager, skoler og andre har en bevissthet om dette?
I år var det en vikar som skulle holde gudstjenesten dagen før, men Haugland hadde fått lovnad om at dagen skulle markeres selv om hun selv ikke hadde regien.
– Det skal den, og nå har vi lagt inn i planen at Kvenfolkets dag skal markeres hvert år som en selvfølge.
Forsiden på programmet som ble utdelt i Haus kyrkje, Osterøy, på Kvenfolkets dag i 2025. (Kuva: Osterøy sokn) | Perleverksted for barn samme år. (Kuva: Astrid Marie Haugland)
– Fattigere uten
Dette er ikke første gang Haugland har tatt initiativ til å markere en minoritetsdag i kirken. Da hun tidligere jobbet i Herdla kirke på Askøy, tok hun initiativ til å markere samenes nasjonaldag.
– Det var mange som ikke så vitsen med å markere den dagen, men det banet på sitt vis veien for markeringen av Kvenfolkets dag.
I forkant av 16. mars i fjor, visste hun ikke engang om det bodde kvener på Osterøy.
– Men det var litt uvesentlig. Vi kan berike hverandre og løfte hverandre, og vi hadde vært fattigere uten. Det handler om holdningen til andre mennesker og levemåter.
Fortielse og skam
Soknepresten har også en personlig erfaring som har gjort henne ekstra oppmerksom på betydningen av synliggjøring.
– Min svigermor har sjøsamiske aner, men det har lenge vært fortiet. Jeg hadde vært gift i mange år, og barna var nesten voksne før det kom fram.
Da familiehistorien ble kjent, opplevde hun gleden svigermoren fikk av å endelig kjenne sannheten om slekta.
Selv begynte hun å sette seg mer inn i samisk kultur.
– Jeg så betydningen av fortielse og skam, og hva slags ringvirkninger det kan få. Da så jeg også viktigheten av å markere dette i kirken.
Aktivitetskroken for barn da Kvenfolkets dag ble markert i kirka i fjor. (Kuva: Astrid Marie Haugland)
Når kirken ikke tier
Etter den første kvenske markeringen i fjor, opplevde hun noe hun ikke hadde forventet. Flere kom bort til henne og fortalte om egen kvensk bakgrunn.
– De hadde holdt det for seg selv, men sa de satte uendelig stor pris på at det nå ble markert i kirken.
Kirken signaliserte tydelig at dette ikke er noe å skamme seg over.
– At kirken ikke var stille, men sa tydelig at dette er en del av vår felles historie, betydde mye.
Selv om slike markeringer gjør at flere tør å fortelle om sin bakgrunn, understreker hun altså at dette ikke bare handler om enkeltpersoner.
– Og det er i vår felles interesse at kvener blir synliggjort igjen.
Tok kontakt for råd
Da hun planla markeringen brukte hun kirkens egne ressurssider og tok også kontakt med daværende leder i Norske kvener Vestland, Eirik Strand, for råd.
– Vi prøvde å gjøre det etter beste evne, sier hun.
Etter gudstjenesten fortsatte markeringen under kirkekaffen.
– Vi prøvde oss på en kvensk tekake til kirkekaffen, men om den ble som den skulle visste ingen av oss.
Kaken ble imidlertid godt mottatt.
– Ja, folk ble begeistret for den, og flere ba om oppskriften.
For barna hadde de funnet aktiviteter på nett, med perling av kvenroser med Hama-perler.
De hadde også kjøpt inn et kvensk bordflagg, og to håndflagg som ble plassert utenfor kirken.
– Folk ble møtt av flaggene da de kom. Vi prøvde vårt beste å synliggjøre kvenene.
Preses Olav Fykse Tveit. (Kuva: Den norske kirke)
Usynliggjort og mistenkeliggjort
Kvener er tema i preses Tveits hilsen fra 2025, og den starter slik:
«Kjære alle som feirar Kvenfolkets dag 16. mars! Jumalan rauha – Guds fred – er det eg ønskjer dykk alle i dag på Kvenfolkets dag!»
Videre handler hilsenen om hva det betyr å be om Guds fred. Her trekkes det fram at man ber om at vi skal få leve i et land med rettferdighet, hvor vi lever sammen som gode naboer og venner. Her trekkes kvenene fram som et eksempel:
«På ein dag når vi minnest uretten som kvener og norskfinner har blitt utsette for av den norske staten og av kyrkja, må vi løfte fram at Guds vilje med oss menneska er fred og rettferd.»
Hilsenen avsluttes slik:
«Når vi ønskjer kvarandre Jumalan rauha – Guds fred – i kyrkja, er det derfor meir enn ei helsing. Det er eit teikn på at vi ønskjer å vere samen, og gjere det mogeleg å leve saman i fred, i gjensidig respekt og anerkjenning av kvarandre.
Sannings- og forsoningskommisjonens rapport dokumenterte at Den norske kyrkja har vore aktiv i arbeidet med fornorskinga som ramma kvener og norskfinner i Noreg. Kvensk språkbruk, musikk og kultur vart gjort usynleg og fortrengt, og mange kvenske medborgarar vart mistenkeleggjort. Dette har skapt sår, som vi må ta på alvor i vårt kyrkjelege fellesskap.»
Les også:
