– Det har vært knallbra, sier Ivar Beddari om arbeidet med forestillingen. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Skuespiller Ivar Beddari mener forestillingen treffer noe grunnleggende i oss – særlig i en tid som går stadig raskere.
Kjærstin Berntzen
kjaerstin@ruijan-kaiku.no
– Det er så deilig å komme hit til Hansinkenttä og spille. Jeg føler meg veldig på hjemmebane her, forteller skuespiller Ivar Beddari etter turnépremieren på Riksteatret og Kvääniteatteri/Kventeaterets forestilling Terä tulessa/Kniven i ilden.
Det er ikke lenge siden Beddari sist sto på scenen på Halti, den gangen med forestillingen Arven i Nordøst.
Varmen i rommet
– Det var ikke like mange i publikum da, men det var en helt spesiell varme. Og den varmen kjente jeg i dag også. Det er godt å spille når du kjenner at dette er vår historie.
Beddari har rollen som Mikko, og forteller at det betyr mye for ham å få vise fram denne fortellingen.
– Selv om nervene kom krypende da vi sto i garderoben i dag, kjente vi likevel at nå er vi på merket – nå forteller vi vår historie. Uavhengig av resultat eller produksjon gjør vi noe viktig nå, noe viktig for nordnorsk historie.
Inger Birkelund deler ut blomster til Ivar Beddari etter turnépremieren. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Identitet som ikke forklares
Han peker på hvordan tidene har endret seg dramatisk.
– Vi er heldige som får leve i en tid hvor vi med stolthet kan bære dette, som får kjenne på gode følelser i motsetning til mye annet ondt som har vært.
Han mener at vi har kommet langt nok til å la det kvenske få være litt i bakgrunnen.
– Den kvenske oppvåkningen er en stor prosess, og det er fint at vi i denne forestillingen ikke roter i spørsmålet om hva identitet er. Vi forteller en dramatisk historie med et kvensk, nordlig og samisk bakteppe. Det er historien om Brita Caisa – en slags kjærlighetshistorie, men også en fortelling om hvordan det er å være et menneske som prøver å overleve, ta valg og stå i det.
Dette var publikums reaksjoner: – Vi ble trukket rett inn i historien
Langsomhetens verdi
Ifølge Beddari løfter forestillingen også fram omsorg og nærhet.
– Vi får lov til å leve i en verden med omtanke, kjærlighet og nærhet. Det kan være veldig godt og helende i den tida vi er i nå, hvor ting er så annerledes. Ser man globalt, skjer det mye ondt, og alt går veldig raskt. Det er en digital verden, full av mulige trusler mot de nære relasjonene mellom mennesker – og mellom oss og omgivelsene.
I skrivende stund gjenstår 50 forestillinger på norgesturnéen. I morgen inntar de Vadsø kulturhus. (Kuva: Kjærstin Berntzen)
Beddari reflekterer også på over tempoet i livene våre, før og nå.
– Det har slått meg at selv om folk jobbet og sto på hele tiden før, hadde de likevel en annen tid. Bare det å følge en tankerekke har endret seg. Nå skifter alt hele tiden, det plinger konstant i telefonen, og man må være på plass til faste tider. Tidligere jobbet de kanskje 16-timers dager, men kunne holde på med det samme i fire, fem, seks timer uten avbrytelser.
Han tenker seg om et øyeblikk, før han fortsetter:
– De tankeprosessene som oppstår når man får være lenge i noe, og jobbe seg gjennom det, det tror jeg var veldig sunt. Det er noe jeg har tenkt mye på i arbeidet med forestillingen, og det er fint å representere den verdenen.
Les intervjuet med regissør Cecilie Mosli etter forestillingen her: – Som å komme hjem
Livet uten sikkerhetsnett
Det er en dramatisk historie som fortelles på scenen, og kanskje kan den minne oss om noe av det som egentlig betyr noe.
– Det er så mye som står på spill. Tenk hvordan det må ha vært å reise uten å vite, bare håpe på at du klarer å mette ungen din. Du lever hele tiden på kanten av livet, og likevel tar du ikke alltid bare praktiske valg. Mennesker er så herlige, rare, gode og onde når vi lar oss rive med av følelser. Det er noe fint i det, noe som gjør kjærlighet sann.
Han konkluderer:
– Det handler ikke alltid om penger, og kanskje heller ikke om trygghet, men om flammen i magen – behovet for å være nær et annet menneske.
Les også:
