Lyngen var godt representert under lanseringen av antologien «Kvenske stemmer.» Her ved kvalvikkvenene Marie Konstanse Skogstad og Arvid Langgård. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Han husker godt tilbake til barndommen, Arvid Langgård (86), da de voksne i hjembygda lot praten gå på kvensk. Selv lærte han aldri språket.
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
– Jeg føler meg veldig beslektet med det kvenske.
Det sier den Tromsø-bosatte lyngsværingen, Arvid Langgård, til Ruijan Kaiku i forbindelse med Kvenske stemmer-lanseringa i Tromsø.
Han har funnet seg plass helt bakerst i lokalet. Der har han bra oversikt, hevder han.
Les også: Se bildene fra «Kvenske stemmer»-lanseringa
– Jeg kommer i fra Kvalvik som var en kvensk bygd. Vi flytta til Tromsø for fem år siden.
I boka har ikke mindre enn 3 av de 19 bidragsyterne kvenske aner fra Lyngen. Mer om det lengre ned.
Snakket kvensk
Overfor Ruijan Kaiku mimrer Langgård tilbake til barndommen i hjembygda.
– Da foreldrene mine fikk besøk om kveldene, så ble det snakka kvensk.
Særlig moren var en ivrig kvensktalende, forteller han.
– Hun var opprinnelig av Heiskel-folket i Storfjorden.
Falleferdige buer
Det er også andre grunner til at Langgård mener Kvalvik, eller Kolsevuopio som kvenene sa, var en typisk kvenbygd.
– Det står for eksempel tre buer på gården Langgård, og bruken av disse var typisk kvensk.
Han forteller at disse ble brukt både som soveplass, kjøttbue der det ble tørket kjøtt, i tillegg til verksted med snikkarbenk og ei lita smie.
– Det hørte med til den kvenske situasjonen, sier han.
– Står disse buene og tingene fortsatt?
– De står, men de begynner å bli falleferdige etter hvert. Nå begynner det nok å bli litt seint med noen av dem, det gjør det, sukker han.
Vadbein og kopping
– Det kvenske sitter i skinnet på meg, for alt var på kvensk, sier han.
Han forteller at han for en tid siden har overrakt et bukkehorn og et koppehorn til Alta museum som, så langt Ruijan Kaiku forstår det, er noe kvalvikkvenene skal ha brukt.
– Bukkehornet ble brukt som vadbein i fiskesammenheng, sier han.
Det vil si at det var et redskap for å redusere slitasje på båtripa, for eksempel når det skulle trekkes garn eller teiner.
Langgård viste fram vadbeinet sitt under Paaskiviikko i 2019. – De var oppfinnsomme, og tok det de hadde, uttalte han den gangen. (Arkiivikuva: Liisa Koivulehto)
Arkiivista/Fra arkivet: Kulturkveld med Finsk fare i Lyngen
Koppehornet ble på sin side gjerne brukt ved såkalt kopping, en gammel metode for årelating, der man laget små snitt i huden for å suge ut blod. Dette for å behandle sykdommer og plager, mente man på den tiden.
– Det var kvensk kultur jeg vokste opp med. Hele væremåten til folk var kvensk. Det var kvensk stil, sier han.
Lærte aldri språket
Langgård, som er født på høstparten i 1939, sier at han aldri fikk lære seg språket som foreldrene snakket.
– Vi fikk aldri lære kvensk, vi lærte kun noen ord. Det var jo i fornorskningstiden.
Han peker også på at Solhov, som ofte omtales som en «fornorskningsbastion» av sin tid, var blitt bygget like i nærområdet. Det var angivelig i 1924.
– Alt det kvenske og samiske, med håndarbeid, kommagbånd og kommager, skulle bort. Det skulle inn østerdalsk kultur, mener han.
Under intervjuet med Ruijan Kaiku rakk Langgård å få autografen til to lyngsværinger som har bidratt i antologien. Her fra «naboen», Marie Konstanse Skogstad, som har skrevet teksten «Å vokse opp i et læstadiansk miljø.» Den andre var Laila Lanes, som for øvrig også er en av tre redaktører. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Flere lyngsværinger
– Men du har rukket å skaffe deg boka?
– Boka har jeg her, sier han, og peker på et eksemplar som ligger på benken ved siden av ham.
– Har du sett om det er noen kvalvikinger i den?
– Ja, Laila Lanes er lyngsværing fra Furuflaten, og Marie Konstanse er «naboen» (fra Kvalvik, journ. anm.). Hun hadde et flott innlegg her i kveld, jeg kjente igjen alt sammen, sier han.
– Du dro kanskje kjensel på navnet Runo Isaksen også?
– Ja, han er av Betti-folket i Kvalvik.
Les også:
