Kulturkveld med Finsk fare i Lyngen

Musikkforestillinga Finsk fare vises under Paaskiviikko for publikum. F.v. Daniel Wikslund, Ørjan Steinsvik, Inger Birkelund og Nikolai Äystö Lindholm. Kuva: Liisa Koivulehto

 

Musikkforellingen Finsk fare vises under Paaskiviikko for åpent publikum for første gang.

 

Liisa Koivulehto
liisa@ruijan-kaiku.no

 

Vi er på året 1935. Journalist Arthur Ratche i Morgenbladet reiser i Nord-Troms og skriver om sin reise og om kvænbygdene. Han tviler på kvenenes lojalitet mot Norge, i tilfelle krig. Det snakkes og tenkes altfor mye på finsk i kvenbygdene. Det må det blir slutt på!

I dag ville han fått tiltale for hets mot en folkegruppe, men da fikk han gå fri.

Samtidig som Hitler planlegger sin endelige løsning for jødespørsmålet i Tyskland, spirer ideen om en endelig løsning for kvenspørsmålet i Norge: Folkehøgskolene der norsk kultur skal dyrkes på sitt reneste.

Salen på Solhov fungerte nå som før som en ekstra krydder for et stykke som handler om fornorskning.

De raske og korte replikkene og dialogene, tilpasset ungdomspublikum, fungerte bra også for et voksent publikum, som hadde godt kjennskap til temaet fra før. Manusforfatterne hadde lagt vekt på fortvilelsen, sinnet og også splittelsen hos den kvenske befolkningen – her representert av et foreldrepar – da de fikk vite at barna deres ikke lenger skulle få lære noe som helst om sitt morsmål og kultur i skolen, og at heretter skal det definitivt bare dreie seg om majoritetsspråket og -kulturen.

Etter forestillingen på Solhov fortalte Rolf Magne Hansen fra Lyngen historielag om Ratche og etterkrigstida, og publikum fikk fortelle om sine minner fra barndommen og ungdommen i Lyngen, da kvensk og finsk språk forsvant.

Egil Borch (60) bodde i Kvalvika i Lyngen til han var 16 år. Tapet at et språk og en kultur har prega han hele livet.

– Jeg fikk aldri tak i språket besteforeldrene snakket. Og naboan som kom på besøk, snakka alltid kvensk, men jeg forstod ikke hva de sa. Det er veldig sårt. Jeg har tapt mye, fortalte han.

 

Hansen fortalte om en kvensk kvinne som hadde mistet mannen. Kvinnen satt alene med mange barn. En dag kom lensmannen, og skulle hente barna. Kvinnen satte seg i mot og nektet å gi dem fra seg. For å beholde barna, måtte kvinnen slutte å snakke kvensk til dem. – Hvis de ikke snakker norsk neste gang jeg kommer, vil jeg ta dem fra deg, hadde lensmannen sagt.

 

Folkehøgskolene

–  Det var viktig å bli sett som den man er, fortalte Hansen.

Den første folkehøgskolen i Troms var på Ibestad. Solhov kom i 1912.

–  Norge var en ung nasjon, og nessekongene var sterke. Venstre så at nasjonen trengte opplyste folk for styre og stell. Folkehøgskolene skulle skape gode borgere for felleskapet. De skulle gi livskvalitet og folkeopplysning. Men når det gjelder morsmålet, der var folkehøgskolene inkonsekvente, innrømmet Hansen, uten å gå nærmere inn på temaet.

 

 Finsk fare

En musikkfortelling på 40 minutter

Opprinnelig laga som skoleforestilling for ungdoms- og vg-skole. Turnerte i Troms to uker i januar 2019 (Den kulturelle skolesekken)

Første åpen forestilling under Paaskiviikko 2019, på Solhov i Lyngen 10. juni 19

Publikum: 50

Medvirkende:

Inger Birkelund  – Brita

Nikolai Lindmo  – Kvääni-Jussi, Britan mies

Daniel Wikslund – lærer Strand, en fedrelandsvenn

Ørjan Steinvik – Arthur Ratche og Johan Beck

Simon Don Eriksen – teknisk ansvarlig

Ide: Lise Brekmoe

Manus: Lisa Brekmoe og Inger Birkelund

Manuskonsultasjon: Kristine Myhre Tunheim