Elsa om livet i «finskeværet» Pykeijä: «Her føler jeg at verden kommer til meg»

Stedet heter Pykeijä, og her har Elsa Ingilæ Haldorsen i 40 år drevet turisbedriften Bugøynes opplevelser AS. Blant tilreisende som vil oppleve det værharde og idylliske stedet, er finlendere i stort flertall. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Når man heter Elsa Ingilæ Haldorsen og ser verden fra Bugøynes og Sør-Varanger, da handler det like mye om Finland som om Norge. Så var det da også selveste Kekkonen som fant opp navnet Pikku Suomi.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge

 

Elsa Ingilæ Haldorsen (82) er «Pykeijän Elsa.» Bugøynes Elsa, oppkalt etter bygda øst i Finnmark som også kalles Lille Finland.  Hun snakker finsk flytende, være seg den gamle finsken eller dagens riksfinsk.

Pikku Suomi. Navnet ble til i 1977 etter «tre-kongers-møte» for avduking av Innvandrermonumentet i Vadsø. Kong Olav fra Norge, Kong Carl av Sverige og president Urho Kekkonen fra Finland.

– Kekkonen sa han gjerne ville til et sted hvor de snakket finsk, og vi inviterte ham selvfølgelig til Bugøynes. Vi stelte i stand mat og kaffe på samfunnshuset, og inviterte inn alle eldre bugøynesværinger, sier Ingilæ Haldorsen.

I dag har bygda 160 innbyggere, den gang var det 100 ansatte bare på fiskebruket.

– Og Kekkonen, han gikk fra bord til bord og snakket med alle, og alle snakket finsk tilbake. Da sa han at «tämän on ninko Pikku Suomi.» «Dette er jo som Lille Finland.»

Minnes altså Elsa om et navn som snart 50 år senere står opplest og vedtatt på et stort skilt ved E6 midt på Brannsletta på østsiden av Varangerfjorden.

– Etter Kekkonen var vi mange som ønsket oss noe synlig ved veien. Jeg lå selv på gulvet i fire dager og malte skilt. Med vegvesenet tok dem ned. Vi hadde jo ikke søkt formelt. Men så, i 2019, startet vi en organisasjon og søkte om å sette opp Pikku-Suomi skiltet. Da sa vegvesenet endelig ja, minnes Pykeijän Elsa.

Fra E6 må du kjøre to mil før du står ytterst på neset og midt i turistperlen. Før levde folk av fiskeriene, i dag holdes fiskeværet levende av lokale ildsjeler og besøkende fra hele verden. Med eventyrlystne finlendere i stor majoritet.

– Her i Bugøynes føler jeg at verden kommer til meg. Jeg har hatt et så interessant og spennende liv. Tror ikke det ville vært så spennende om jeg bodde i Kirkenes. Eller i Alta, sier Haldorsen, som faktisk er gift med en kar fra Tverrelvdalen i Alta.

Paret bosatte seg i Bugøynes i 1965, hvor Elsa noen år senere startet reiselivsbedriften Bugøynes opplevelser. Den ligger ved Vestersand, her bys det på badstu, overnatting og camping med storslagen havutsikt under nordlys og midnattsol.

Elsa har fire sønner. Alle spilte på Bølgen, hjemmelaget i fotball, og alle spilte på juniorlaget til Finnmark. Ola Haldorsen ble en legende som kaptein og trener for Bodø/Glimt, hvor også broren Kjell Aksel spilte. Tredjemann, Pål Haldorsen, driver i dag reiselivsbedriften Varanger Brygge. Barnebarnet Paul, Pål’s sønn, overtok nylig driften av Bugøynes opplevelser fra sin bestemor. Fjerdegutten Oddbjørn overtok maskinfirma i Bugøynes etter faren.

– Dagen før jeg ble 80 år sa jeg at nu holder det, og så dro jeg på bakpackertur til Helsinki. Nå er jeg bare pensjonist, sier Elsa, som i sin karriere har hatt god nytte av å være gammel lærer med utdanning i blant annet reiseliv og stedsutvikling.

Over kaffen ble vi å prate om språk da vi besøkte henne. Hun vokste opp i en tid hvor finsk sto sterkt, og hvor begrepet kven så å si var tabu.

– Det stemmer. Den gang i tiden, du fikk jo ikke lov å si det. Kven, det ordet var en parallell til ordet lapp når du snakker om same. Et negativt ladet ord som det var forbud mot å si, bekrefter hun.

Varanger er ennå sterkt påvirket av moderne riksfinsk. Mange turister fra Finland sørger for det. Men ennå snakkes den gamle finsken, ikke minst i Bugøynes. Haldorsen minnes ei bok fra Tornedalen som hun en gang oversatte, kun tre ord var annerledes, ellers var det som å lese bugøynesfinsken. Boka var på tornedalsfinsk, som ifølge både henne og leksikonet på nett er likens som meänkieli. Som i sin tur er likens som kvensk.

Derfor mener hun at dagens arbeid med kvensk er unødvendig, all den tid man kunne forholdt seg til tornedalsfinsk. Den er fasiten, hun håper at torenedalsdialekten slår gjennom, også her i Norge. Man trenger ikke konstruere noe nytt som ifølge Haldorsen har kunstig mye innblanding av norsk. Elsa sikter her til kvensk slik den praktiseres og utvikles i områder utenfor Varanger. Nord-Troms og resten av Finnmark.

– Det kvenske som de har der borte er så mye iblandet med det norske. Noen ganger samisk også. De føyer bare til en endelse etter et ord, bokstaven i eller ett eller annet. Det blir det vi kaller for hummer og kanari, og det syns jeg er trist.

– I det samiske språket er det åtte forskjellige språk, og hvis vi skal begynne å skrive kvensk sånn som de snakker i hver bygd, så blir det minst åtte forskjellige for oss også. Det har ikke Norge råd til, mener hun.

Løsningen er at Norge skjærer gjennom og bestemmer at tornedalsfinsk skal erstatte kvensk, inkludert de mange oppkonstruerte kvenske dialektene som er «under utvikling gjennom revitalisering.»

– Kanskje blir det syv, åtte dialekter før de er ferdige med arbeidet. Det er for mye. De burde heller samles og komme til noen slags enighet, i stedet for å lage åtte forskjellige språk.

Tilrår altså Pykaijän Elsa, som faktisk var blant de første i landet som studerte kvensk. Det var på Universitetet i Tromsø. De kalte det «kvenkurset.»

Selv om studenten Ingilæ Haldorsen nektet å bruke det navnet.

Det fikk hun lov til å slippe.