«Fantastisk å få være en del av dette selskapet»

Fotokunstner Bente Nordhagen er igjen å se i Norsk forening for uavhengige kunstneres juryerte årsutstilling. (Foto: Selvportrett)

 

Fotokunstner Bente Nordhagen er for tredje gang antatt til Norsk forening for uavhengige kunstneres juryerte årsutstilling. 

 

Unni Elisabeth Huru

 

Denne gangen vises hennes kvenskinspirerte fotografier i Kihlegalleriet i Horten – et ettertraktet visningssted for kunstnere.

Det var høsten 2022 at Bente Nordhagen ble tatt opp som medlem i Norsk forening for uavhengige kunstnere. Hun har siden vært antatt tre år på rad, på Jessheim i 2023, i Molde i 2024 og nå altså i Horten i 2025.

– Alle de antatte bildene er inspirert av min kvenske tilknytning, sier Nordhagen, som stiller ut bildet «Terva-Aapus arvtaker», inspirert av kvensk tjærebrenning i Nordreisa.

– At bildene mine holder høy nok standard til å bli godkjent, betyr veldig mye. Fantastisk å få være en del av dette selskapet, sier hun.

Juryert utstilling

Norsk forening for uavhengige kunstnere (NFUK) er en landsdekkende organisasjon med streng juryordning. Foreningen er åpen for kunstnere uten formell akademisk utdanning, og opptak skjer gjennom vurdering av innsendte verk.

– For oss som ikke har fått akademisk kunstnerisk utdanning, er det verkene som teller, sier Nordhagen.

Kihlegalleriet i Horten er for øvrig et ettertraktet lokale som man må søke om å få stille ut i. Opp mot 150 var til stede under åpningen av utstillingen.

Bak den nasjonale anerkjennelsen til Nordhagen ligger det en mer personlig reise.

Skjulte røtter

Hun har sin bakgrunn fra Oslo og Jessheim, men er i dag bosatt i Tromsdalen. Flyttingen nordover i ungdomsårene ga henne nærhet til landskapet moren var vokst opp i. Dette skulle være med på å forme hennes vei både mot det kvenske og fotokunsten.

– Jeg har brukt de siste 15 årene på å rekonstruere min egen slektshistorie. Foto og slektsforskning er mine to lidenskaper, og jeg har lyst til å kombinere dem, sier hun.

Likevel var røttene lenge skjult.

– Mamma snakket ikke finsk. Men hun omtalte språket som ble snakket av noen i Nordreisa som finsk. Hun kunne sikkert noen ord, for hun lærte meg å telle til 20 på finsk allerede før jeg begynte på skolen, forteller Nordhagen.

Hun tror ikke moren visste at familien hadde kvenske forfedre.

– Hun fortalte om våre forfedre fra Rørostraktene, men aldri noe om dem fra Tornedalen, selv om begge folkegruppene bosatte seg i Nordreisa på omtrent samme tid. Mormor og morfar snakket heller ikke kvensk, sier hun.

Fornorskningens spor

Tausheten i familien var ikke unik. Den var et resultat av fornorskningspolitikken, noe hun først for alvor ble konfrontert med da Sannhets- og forsoningskommisjonen ba om historier.

– Jeg hadde jo ingenting å fortelle, sier hun. Hvordan skal jeg kunne fortelle kommisjonen det som ikke er? Vi har blitt fratatt vår egen fortid. Det er også en del av historien.

Men nettopp fraværet ble et utgangspunkt. Hun begynte å lete etter måter å uttrykke det som ikke hadde ord.

– Jeg fant en sti inn i landskapet gjennom kameraet. Det ga meg mulighet til å formidle savn, brudd og tilhørighet – uten å måtte forklare alt med ord.

Anerkjent og aktuell

Fotoprosjektet Minun perintö – Min arv, markerte et vendepunkt for Bente Nordhagen. Utstillingen ble først vist på Halti i Nordreisa, stedet hvor hun har sine røtter. Prosjektet fikk mye oppmerksomhet, og bekreftet at hennes kunst kan formidle mer enn bare personlige erfaringer; den bærer fram en større historie.

Prosjektet er også utgitt som kunstbok på Ruija forlag, med en fotografisk tidslinje som strekker seg over tre hundre år av kvenenes historie. Fra publikum kom gode skussmål, noe Nordhagen med takknemlighet delte på sosiale medier.

«En fantastisk flott presentasjon og samtale om Minun perintö – Min arv. Det er fint å se koblingen mellom fotografi, det kvenske, arv, fortellinger og historie», lød en av tilbakemeldingene.

Oppmerksomheten gir glede, men Bente er tydelig på hva som driver henne.

Først og fremst kunstner

Selv ser hun seg først og fremst som kunstner – ikke en «kvensk kunstner». Men hun lar seg inspirere av sin kvenske arv. Fotolinsen blir verktøyet som gjør det mulig å oversette slektens fakta til ordløse stemninger.

– Jeg er først og fremst opptatt av å skape følelser og stemninger i bildene. Det er det som driver meg, sier hun.

I kunsten gjenspeiles slekten i det hun selv kaller de diffuse og uskarpe motivene.

– Jeg vet hva de heter, når de ble født og når de døde, men jeg kjenner dem ikke. For meg er de ansiktsløse formødre. Derfor bruker jeg uskarpe bilder og diffuse uttrykk, for å vise det tapte og det skjulte.

Trygg i en flerkulturell identitet

Tilbake i en sørnorsk arena viser hun fram bilder som er skapt i nord. Hun beskriver seg selv som kvensk, norsk og skogfinsk.

– Fra min farmors side har jeg skogfinske aner. Jeg er både kvensk, skogfinsk og norsk … jeg er meg med alt, sier hun.

Hun er heller ikke avhengig av symboler for å vise hvem hun er, men trygg i rollen som multikulturell kunstner. Og hun ser allerede konturene av et nytt prosjekt:

– Jeg har lyst til å gjøre noe tilsvarende som det siste prosjektet, men med det skogfinske. Det er en del av meg også, og det kommer aldri til å bli dokumentarisk, men alltid min opplevelse av det.

Utstillingen blir stående fram til 5. oktober, og kan ses lørdager og søndager.