Helga Vara. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)
Interessen for kvendrakten øker. Nye tilvirkere melder seg fra nye deler av landet. Det ser draktansvarlig i NKF som et tydelig tegn på kvensk revitalisering.
Unni Elisabeth Huru
– Etterspørselen etter folk som kan sy kvendrakt øker år for år, men fram til nå har det vært vanskelig å finne tilvirkere, sier Helga Vara, draktansvarlig i Norske kveners forbund – Ruijan Kvääniliitto.
Fra hele landet
Hun la nylig ut en oppfordring om å melde seg som tilvirker i tre kvenske Facebook-grupper.
– Etter oppfordringen har tre potensielle tilvirkere meldt seg. Fra Oslofjorden, Øst-Finnmark og Lyngen.
De som melder seg, får tilsendt nødvendig informasjon for å komme i gang.
– Vi sender sømbeskrivelser til dem, og de bør også kjøpe mønstre fra Kvensk institutt. Hvis de får bestillinger, har de alt de trenger for å starte, sier Vara.
Åpenhet og lav terskel
Hun understreker at det er viktig å gjøre terskelen lav for nye tilvirkere.
Det er en fantastisk fin drakt som stadig flere ønsker å lage til seg selv og andre. Dette bilder av Sølvi Johansen og Bente Samuelsen (til høyre) er fra Kipparifestivalen 2024. (Illustrasjonsfoto: Arne Hauge)
– Hvis vi vil at drakten faktisk skal bli brukt, må det være tilgang på å lage den. Vi får ikke flere til å sy kvendrakt ved å holde sømbeskrivelsen som en industrihemmelighet, sier Vara, som også avviser at det skal eksistere et «kvendraktpoliti.»
– Min erfaring fra bunadsmiljøet er at de som påberoper seg å være bunadspoliti, ikke er fagpersoner. Det er ofte privatpersoner med sterke meninger, men uten særlig fagkunnskap om folkedrakt, sier draktansvarlig. Selv om kvenforbundet har patent på drakten, er ikke målet å håndheve dette strengt, lar hun oss vite.
– Med mindre man selger alternative kvendrakter som eget design, vil vi ikke blande oss inn i hvordan mønsterark og metervare brukes, sier hun.
Symboler på stolthet
Ifølge Vara har både drakten og stoffet blitt viktige symboler.
– Stoffet til kvendrakten er blitt et symbol i seg selv. Det må ikke nødvendigvis brukes i akkurat den standardiserte drakta for å være kvensk – det kan brukes til å sy hva man vil.
For henne handler tilrettelegging om revitalisering.
– Når folk tør å bruke draktene, når de kjenner seg hjemme i dem og kjenner glede, er det tegn på at det kvenske er på vei til å bli levendegjort.
Hun legger til at det også kan være klokt å gi folk eierskap til symbolene.
– Når stoffet og snittet har blitt egne symboler, kan det være strategisk å slippe dem litt fri og la den kvenske befolkningen forvalte dem i fellesskap, fastholder Vara.
