«Fra begynnelsen var vi lapper alle i hop – jakt og fiske er nedarvet i våre gener»

Per Erik Niva kommer fra en lang og stolt slekt av lapper. Men hvordan kan det ha seg, han som er lantalainen? Jo, fordi lapp ifølge ham ikke er synonymt med same. I gamle dager var lapper nemlig en yrkesbetegnelse, som favnet alle og enhver som jaktet, fisket og syslet med rein nord i Sverige. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Vi lar lantalainen, villmarking og gravstentilvirker Per Erik Niva forklare hvorfor hans minoritet har så store utfordringer. Da handler det om land og veidemark, om språk og synlighet.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge

 

I 50 år har Per Erik Niva drevet for seg selv. Før i tiden eide han en knivfabrikk, den produserte kniver av høy kvalitet fra Karesuando-traktene som solgte til 49 land over hele verden. I dag driver han Kiruna Gravstenar, et lite AS med bred erfaring i faget. Vi møtte ham hjemme i Kiruna, i eget produksjonslokale for tilvirking og komplettering av gravstøtter.

I verkstedet sager han til store og grove steinblokker, hugger dem til både for hånd og med maskin, før steinene tas videre til preging. Tekst og som regel også andre visuelle elementer, bilder og annet til minne om personen som har gått bort. Sandblåsing er en viktig del av jobben, han bruker maler av gummi og kan holde på i timevis med ett motiv. Bestillingene, sier han, de renner inn. Litt for ofte, faktisk, til hobby å være:

– Det er i ferd med å bli som et yrke, og det vil jeg ikke for det har jeg gjort. Kanskje jeg kan finne noen yngre som kan overta, spør han seg.

Han og brorsan

Niva har også andre jern i ilden. Han sitter i styret til SKLT (Svenska Kväner Lantalaiset Tornedalingar), som igjen er den største underorganisasjonen av STR-T (Svenska Tornedalingars Riksförbund – Tornionlaaksolaiset). Sist vi pratet med ham var i Kjækan i Nord-Troms da en delegasjon fra Sverige holdt samling i lag med Norske kveners forbund.

Les den saken her: «I hans verden fantes vi ikke» – Ruijan Kaiku

Niva er opprinnelig fra Karesuando, langt nord i Sverige.

– Og når min brorsa råkar ringe, anvender vi aldri noe annet språk enn lannankieli, også kalt meänkieli, sier han.

Ble forbudt

Nå som sist, Niva kjenner på en stor urett. Bakteppet er at da hans forfedre kom til Karesuando på 1600-tallet, så ble de skatte-registrert som lapper alle i hop av den svenske staten. Noe som endret seg i moderne tid, til stor frustrasjon for hans minoritet. Vi spør om lapper var en samlebetegnelse for alle som bodde i området?

– Nei. Slett ikke. Det var en yrkesbetegnelse. For alle og enhver som levde av naturen gjennom å jakte og fiske. Vi skal huske at det på den tiden fantes få tamrein, og at de få som fantes ble temmet for å lokke til seg villrein. Som man videre jaktet på. Yrkesbetegnelsen lapper varte nesten til 1900-tallet, og var altså ikke synonymt med samer, sier Niva, som minnes at da han vokste opp, brukte alle samme type klær. Uansett minoritet. Klær for alle, laget av varme reinskinn. Ofte med fine farger og på føttene bellinger, sko av reinskinn.

Det var rundt starten av 1900-tallet at staten kom inn og forbød alle ikke-samer å holde på med lapp-yrket. Ifølge Niva mistet de ikke-samiske lappene da ikke bare retten til å drifte med rein – også selve landet og veidemarken ble tatt fra dem.

– Så skapte de samebyer, egentlig økonomiske foreninger hvor ingen andre får skjøte med rein, og fra den tiden kunne bare de kalle seg lapper. Nå, hundre år senere, tror folk at bare de er lapper, men fra begynnelsen var vi altså lapper alle i hop. Det hadde ingen ting med samisk etnisitet å gjøre, sier han.

Røffere i dag

I Sverige pågår det i dag en økende rettighetskamp. Per Erik og mange med ham er urolige for at samebyene – altså forstått ikke som samiske byer, men som økonomiske foreninger – skal ta eiendom over stadig nye veidemarksområder. At hele fjell skal bli utilgjengelige for andre, samtidig som noen få utvalgte tjener seg til dels rike på salg av rettigheter til jakt og fiske.

– I dag fins det ti, tolv slike samebyer i Sverige, hvor den nye generasjonen nå ser muligheten til å få en hel fjellverden. Noe som opprører meg veldig, og som gjør at vi i dag kjemper hardt for at disse samebyene ikke skal ta alle rettighetene våre.

– Vi forstår at staten la opp til dette?

– Ja. Helt klart. Det gamle verdde-systemet er borte og det er røffere nå. Mer konflikt. Staten har fått to minoriteter til å slåss mot hverandre, det har de virkelig lyktes med. Og det er jo ikke bare å ringe staten og be dem rette opp i uretten, minner han om.

Veldig urettferdig

Selv om tornedalinger, lantalaiset og kvener alltid har jaktet, fisket og skjøtet reinsdyr, kort sagt tilhørt det som var deres egne, store områder nord i Sverige, så er de anno 2026 og ifølge Niva stadig den mest usynlige minoriteten. «Som om vi aldri har funnes», som han uttrykker det. Holdt ute fra historiebøker og kulturkanon, nær usynlige også i massemedia.

– Det forhold at vi var først her, at vi er selve grunnen til folket her oppe, det ser man helt bort fra. Samfunnet er så stort og vi er så små.

– Du føler på en urettferdighet?

– Ja, selvfølgelig. Tenker ikke på det til daglig, men når jeg først tenker på det, så kjennes det veldig urettferdig. Jakt og fiske er nedarvet i våre gener, sier han.

Nå er saken den at Per Erik Niva også har en god del same i seg, men han er først og fremst lantalainen. Altså en av alle dem som i fordums tid var lapper, uten å være samer. Også av en annen og mer moderne årsak bidrar det i feil retning at yrkesbetegnelsen «lapper» er på vei ut av dagligtale. Ordet anses som noe nedsettende. Noe som i sin tur fører til at etnisitetsbegrepet samer blir mer enerådende.

– Når ordet lapper fjernes fra dagligtale, skjuler man historien. Men folk sør i Sverige går på den. De oppfatter lapper som et skjellsord og lar være å bruke det, og ordet brukt som yrkesbetegnelse blir enda mer usynlig, beklager Niva.

Äitin kieli

Apropos synlighet. To ganger har moderforbundet uten hell søkt urfolksstatus på vegne av minoriteten. Rett nok høster de en viss støtte, men motvinden er likevel for sterk.

– Vi hadde en enorm forsvenskningspolitikk, og jeg vokste opp med å skjemmes over eget språk. Så jeg har heller ikke lært det videre til mine barn. Det er i det hele tatt en stor sorg, sier Niva, som selv prater det flytende.

Aller mest prater han det hjemme i «by’n», i Karesuando for å jakte og fiske. Hen er medlem av elgjaktlag, og da går det i äitin kieli, mors målet.

– Der snakker vi meänkieli, eller lannankieli, og kan si våre saker og ting mye bedre enn på svensk. Når vi skal fortelle om en plass, en situasjon eller liknende, da er meänkieli naturlig for oss. Det er et sikkert kort, fordi vi iblant jakter med dem som knapt kan et ord svensk. Det skulle nesten være farlig å jakte og kun anvende svensk.

– Vi forstår alt så mye bedre på lannankieli, sier han.