Gå sammen, det lønner seg

«Jeg har aldri trivdes så godt som nå. Slutt på maskinkjøring, vården og dobbeltjobb, nå er det bare glass i alle former.» – Eva Björnström. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Til flittige kvenske hender som sitter alene hjemme i stua og prøver å selge sine produkter, har svenske Eva Björnström et klart råd.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge

 

– Det fins ingen ting bedre enn å jobbe sammen. Man hjelper hverandre på mange sett og deler på alt fra kostnader til arbeidstid. Det burde flere gjøre, som jobber med håndverk.

Rådet kommer altså fra Eva Björnström, vi møtte henne i høst i lokalene til Ateljénord i Kiruna, en sammenslutning av selvstendige kunsthåndverkere og kunstnere som eier og driver butikken med samme navn. I 20 år har de jobbet sammen, det lønner seg. Også fordi kvinners arbeid, minner Björnström om, har en tendens til å bli verdsatt for lavt.

– Mange sitter alene i sine stuer og jobber med sitt håndarbeid eller håndverk. Ofte til en veldig lav pris. Er man flere i lag så støtter man hverandre på det viset også, hjelper hverandre med å sette verdi på det man gjør, sier hun.

– Og sette riktigere pris på det man selger?

– Eksakt.

Eva kommer fra en håndverks-slekt i Karesuando. De drev typisk med trearbeid, sløyd, men hun valgte en mer atypisk tornedalsretning i form av glassarbeid. I dag bor hun fredelig til i Karhuniemi, «Bjørnenes» tre kilometer nord for Kiruna. Hun startet glassatelie i 1996, og fra 2016 også med emaljering. At glass var den uslepne perlen i hennes liv, det følte hun tidlig. Men som glass var også drømmen skjør, lett knuselig.

– Hjemme hadde vi en kjeller hvor min søster og jeg fikk gjøre hva vi ville. Vi støpte lys, vekstfarget garn, framkalte bilder og jobbet med tre slik pappa gjorde. Absolutt en kreativ oppvekst, og faktisk ville jeg tidlig gå videre med glassarbeid, men pappa syns ikke det var så klokt. På den tiden skulle man først ha en bra jobb, minnes hun om sine yngre år.

Evas vei videre ble, vel, veien. Hun ble maskinfører. Har i tillegg bak seg mange år i vården, som sykepleier. Et kurs senere i livet endret alt. Kurset, sier hun, var for kvinner som ikke riktig visste hva de ville. Det var på Glassbruket i Haparanda, og der snakket de bare finsk. De innfødte stusset på hvem denne svenske tjeien var, som svarte med samme mynt. Den mynten var meänkieli, morsmålet fra Karesuando.

– Da ble jeg opptatt i gjengen direkte. Senere spurte kurslederen hva jeg ville drevet med, hvis jeg fikk ønske meg hva som helst. Da vil jeg jobbe med glass, sa jeg. Jeg tenkte for meg selv da jeg hørte meg si det, hva i all verden? Og da ble det jo sånn. Senere utdannet jeg meg videre i glass. Blant annet i Småland og Skåne, og ikke bare i blåsing, men støping, ovnsformet planglass og andre teknikker.

Nå, etter forsørge-seg-omveiene som tok henne langt vekk fra drømmen, er ringen sluttet. Livet er som det skal være og slik det var i kjelleren i Karesuando, sammen med sin søster da de var små.

– Nå trives jeg kjempebra. Har mye mer tid siden jeg slipper å jobbe dobbelt. Faktisk har jeg aldri hatt det så trivelig som nå, og jeg skulle ønske at flere våget, sier hun.

Foruten et kuriosa som at Eva ofte besøker Norge i den hensikt å handle Nora surkål – fordi det er både godt og rimelig – er hun flytende i meänkieli. Hun bruker språket hele tiden og ekstra mye når hun kommer til byen, Karesuando. Bruken var likevel aller størst da hun jobbet i vården, mange eldre prater meänkieli.

– Hva med samarbeid og sammenslutning over landegrensen også, mellom kvenske og tornedalske kunsthåndverkere?

– Ja, det låter som en spennende tanke. Det kunne vært noe. Men hvordan det skal gå til, har jeg ingen aning om.

– Noen ord til slutt?

– Bare at jeg syns vi skal verdsette det vi gjør, våre håndverk, hvor vi enn bor. Norge, Sverige eller Finland. Spesielt kvinnelig håndverk, syns jeg behøver et løft. At vi skal våge mer for å nå ut med det vi gjør. Og at vi gjør ting sammen.

Om sin syssel med glass gir Eva oss til slutt et kort sammendrag på sitt hjertespråk, forsøkt skrevet slik hun sa det:

– Minun työ oon klasityö. Ja emaljien kans. Ennemin smykkin ja semmosia. Ja sitten minun klasityö oon – miten mie sanoin sen meänkieleksi – faatia ja semmosia. Ja sitten semmosta mitä saataa hengitaa klasista, ja niin poispain.