Koreograf Simone Grøtte jobber for tiden med sin nye forestilling, hvor det kvenske har en hovedrolle. (Kuva: Marvin Pope)
Temaet for forestillingen er ulike generasjoners møte med motstand, og for første gang er det kvenske et hovedelement i Grøttes arbeid.
Kjærstin Berntzen
kjaerstin@ruijan-kaiku.no
– Dette er første gang operaen har et helaftens verk med Nasjonalballetten med kvensk tema. Det sender viktige signaler, og jeg er veldig glad for at de er med på dette krafttaket, forteller koreograf Simone Grøtte.
Koreografen fra Porsanki/Porsanger er godt i gang med arbeidet med danseforestillingen Tungrodd – Rahčamuš – Raataminen, som har premiere med Nasjonalballetten på Den Norske Opera & Ballett 14. april.
Fra familietre til forestilling
Forestillingen beskrives som både iskald og ullvarm, og tar publikum med inn i en personlig historie med utgangspunkt i Grøttes røtter i nord.
– Jeg er fra Porsanger, hvor det trekulturelle og trespråklige har vært veldig sterkt, også da jeg vokste opp. Det har vært en naturlig del av hverdagen. Også i tidligere forestillinger har det kvenske hatt en plass, men i denne går jeg mer i dybden, sier Grøtte.
Snart står hennes nyeste verk på scenen i Bjørvika. (Kuva: Herman Rundberg)
Hennes forrige forestilling, Glemt, handlet om tvangsevakueringen under andre verdenskrig og inneholdt blant annet en salme på kvensk. I Tungrodd – Rahčamuš – Raataminen er det imidlertid første gang hun lar kvensk tematikk prege et helt verk.
Forestillingen er inspirert av hennes eget familietre og veien bakover i generasjonene.
– Jeg har sett bakover fra foreldre og langt tilbake til tipp-tipp-tippoldeforeldre, og det har blitt mer og mer tydelig for meg hvor stor plass det kvenske faktisk har i vår slekt. Da ble det helt naturlig at det også måtte få større plass i forestillingen.
De voksnes hemmelige språk
Publikum inviteres inn i et gammelt kjøkken i Finnmark, hvor praten går på tre språk. I Operaens omtale heter det at forestillingen utforsker «det som ble sagt med lavere stemme, på et annet språk – eller det som kanskje ikke ble sagt i det hele tatt».
Grøtte har med seg en god gjeng som skal hjelpe henne med å vise fram øyeblikk fra kvenske liv. (Kuva: Privaatti)
Grøtte forteller at hun selv hørte mest samisk i oppveksten, men også enkelte ord og setninger på kvensk. Men kvensk og samisk var de voksnes hemmelige språk.
– Det var så irriterende når de slo over fra norsk, for da forstod jeg jo ikke hva som ble sagt. Vi lærte verken samisk eller kvensk, og det opplever jeg som et stort tap.
At språkene ikke ble videreført, henger tett sammen med fornorskningen.
– Min mamma lærte heller ikke samisk av sin mamma, fordi hun mente at man ikke kom noen vei med det. Som voksen ville jeg grave dypere i dette og finne ut hvorfor de brukte språkene slik. Det ble egentlig starten på forestillingen.
Hver eneste bevegelse teller. (Kuva: Herman Rundberg)
I møte med motstand
Motstand er et gjennomgående tema i verket. De eldre generasjonene møtte motstand gjennom fornorskning, krig og når de prøvde å få hverdagen til å gå rundt.
– Det som imponerer meg mest med tidligere generasjoner, er hvordan de møtte motstanden og kom seg videre. De stod i ting, og de ga ikke opp. Den styrken inspirerer meg både kunstnerisk og i livet.
Grøtte beskriver dansen som et uttrykk som gir rom for tolkning og følelser.
– Dansen har det abstrakte i seg, som gjør at publikum kan være i forestillingen uten at alt er konkret. Samtidig bruker vi autentiske lydopptak, slik at publikum får noen knagger å henge opplevelsene på. Det er noe spesielt med å høre stemmene til dem som faktisk har opplevd det.
Radioen har en sentral rolle i alle Grøttes forestillinger, forteller koreografen. (Kuva: Marvin Pope)
Varme i de små tingene
Beskrivelsen «iskald og ullvarm» forklarer en stemning, men speiler også forestillingens visuelle og tematiske univers.
– Vi bruker faktisk mye ull i forestillinga. Ulla har vært viktig for folk i nord, både for å overleve og i håndarbeidstradisjoner. Man lever i et værhardt klima, men samtidig finnes det utrolig mye varme i de små tingene. De små glimtene av samhold og lyspunkter prøver vi å løfte fram, avslutter Grøtte.
I første omgang settes forestillingen opp i Oslo, men håpet er at den senere kan vises flere steder.
Her kan du lese om det første kvenske dansekompaniet, Karhutanssi, som ble etablert i fjor:
