Når noen får gråstein og andre får gull. (Illustrasjon: Wilfred Hildonen)

 

 

GRUNN TIL SKUFFELSE?

«Det virker som om Stortinget passivt aggressivt lar den kvenske/norskfinske kulturen gå til grunne,» skriver Kvenlandsforbundet i denne avisa (side 21).

Saken gjelder budsjettforslaget for 2020 fra sittende regjering. Norske kveners forbund på sin side, nøyer seg med å si at forslaget sett med kvenske øyne var «et hvileskjær.»

Gitt det som i praksis er minusvekst, mener vi feilskjær er like dekkende. Derfor oppfordrer vi begge forbundene til å stå samlet i kravet om mer penger.

Myndighetene lener seg på et skille mellom samer som urfolk vis a vis kvener som minoritet, problemet er at skillet i stor grad er akademisk, og verre, et skille som i praksis nyter liten respekt spesielt i nord. I nord sier man heller at folk er folk og av samme ulla alle. Å overdrive den statlige takseringen av hver og en som bor i nord, kan derfor framstå som både sjofelt og konfliktskapende. Det er viktig å fastholde denne risikoen, saklig inn mot myndighetene.

Man trenger heller ikke være pedagog for å skjønne at når storebror får gull og lillesøster gråstein, vil hun bli skuffet og på sikt kanskje bitter. Ved å tildele mye til den ene og lite til den andre, vil staten i verste fall kunne bidra til å bryte ned forbrødring, og dermed bidra også til å bryte ned vår nordlige landsdel som et godt forbilde for en type toleranse verden trenger mer av.

Mange trodde at 2020 var året da satsingen på det kvenske skulle «ta av.» Slik gikk det ikke, og Ruijan Kaiku har hørt skuffede reaksjoner om at dette var håpet som brast, og at det nå er over og ut for det kvenske.

Vi velger likevel å tro at så ikke er tilfelle. Vi velger å tro at det i «hvileskjær» ligger en forventning om at Sannhetskommisjonens konklusjoner vil bane vei for langt bedre økonomiske vilkår for kvenene som folk.

Er glasset halvfullt eller halvtomt? Igjen må vi dessverre vente og se.

 

SYYTÄ PETTYYT?

«Se näyttää siltä, ette Isotinka passiivisen aggressiivisesti anttaa kainulaisen/ruijansuomalaisen kulttuurin mennä tyyhään,» kirjoittaa Kveenimaanyhistys tässä aviisissa (sivu 21).

Kysymys oon istuuvan hallituksen vuođen 2020 budsettiehđotuksesta. Ruijan Kveeniliitto tyttyy sanomhaan, ette kainulaisista ehđotus näyttää siltä, ette nyt oon vuorossa «lepoväli.»

Ko se mitä nyt annethaan, praktilisesti tarkoittaa vähenystä, se ajattelema ette molemat organisasuunit oon yhtä oikkeessa. Sillä meinaama, ette net pittäävät seissoot yhđessä ja vaattiit enämen rahhaa.

Esivallat argumenteeraavat sillä, että se oon erotus saamelaisten, jokka oon alkukansa, ja kainulaisten, jokka oon minoriteetti, välilä. Toinen assii oon, ette se erotus oon enniimitten akateeminen, ja mikä vielä huonompi, erotusta ei pohjaisessa juuri ymmäretä. Pohjaisessa sanothaan, ette ihmiset on ihmiset ja sammaa joukkoo kaikki. Sillä se ette jokhaiselle pohjaisen ihmiselle määräthään oman hintalapun, saattaa näyttäät kurjalta ja tehđä torraa ihmisten välhiin. Se oon tärkkee pittäät tämän risikon mielessä ja muistuttaat siitä eriliikaisesti esivalttoi.

Eikä tartte olla pedagoogi ette ymmärtäis, ette ko isoveli saapi kulttaa ja pikkusisarelle tarjothaan kivvee, se pikkusisar kyllä pettyy ja aikkaa myöten piian tullee katkeraksiki. Jakamalla paljon yhđele ja vähän toisele staatti pahhiimassa taphauksessa pillaa yhtheisymmäryksen ihmisten välistä. Pohjais-Ruija oon ollu maailmalle hyvä esikuva sen ympäri, kunka erilaiset ihmiset pärjäävät toinen toisen kansa, ja tämän saattaavat esivallat nyt omila toimila pilata.

Usheet uskothiin ette vuosi 2020 olis se vuosi, ko satsaus kainun assiisseen nousis lenthoon. Niin se ei menny, ja Ruijan Kaiku oon kuulu pettynheitä reaksuuniita, ette tämä toivo tuli tyyhään, ja se oon kainulaisuuđen loppu.

Met valittemma kuitenki uskoot, ette niin ei käy. Met valittemma uskoot, ette tämä ”lepoväli” pittää sisälä sen ajatuksen, ette Tottuuskomisuunin konklusuunit aukaisthaan tietä kainun kansan ökonoomisen tilan paljole paranemiselle.

Oonko klasi puolitäysi vain puolityyhä? Taas oon valitettavasti niin, ette jouđuma ođottamhaan siksi ette näjemä.

Oversatt til kvensk av Eira Søderholm.