– Navn er en viktig identitetsmarkør, og jeg opplever at mange kvener tar kontakt fordi de gjenkjenner navnet mitt som finskættet, sier Reidar Harju. (Foto: Privat)

Reidar Harju ble lynforbannet da myndighetene ba ham selv ordne skriftlig tillatelse fra 13 finske statsborgere idet han ville endre navnet sitt fra Harjo til Harju. Nå oppfordrer han andre til å ta i bruk sine kvenske navn.

Heidi Nilima Monsen
heidi@ruijan-kaiku.no

Kvenen Reidar Harju har lenge vært interessert i slektsforskning og sitt opphav, og da han begynte å få kontakt med likesinnede i Finland på jakt etter sine røtter, opplevde han at mange finner stusset over navnet Harjo. De var nemlig vant til at navnet ble skrevet med «u» Harju, ikke med «o» Harjo.

– Etter hvert begynte jeg bare å presentere meg som «Harju» fordi jeg opplevde at det da ble lettere å få tak i den informasjonen jeg var på jakt etter, forteller han.

Besøkte slektsgården

Da Harju fikk tips om plasseringen av gården der hans stamfedre og stammødre fra Finland holdt hus, dro han i sommer for å se nærmere på området. Her kom han i kontakt med noen som bodde rett i nærheten av stedet han hadde fått vite at den gamle Harju-gården skulle ha vært.

– Jeg ble invitert inn, og her fant gubben i huset fram ei gammel slektstavle. Der fant jeg mange kjente navn, og det viste seg at jeg faktisk satt til bords med min mormors firemenning. Det var utrolig moro, smiler Reidar, som også fikk en omvisning i området og fikk se murene etter den gamle slektsgården.

Oppvekker

Denne opplevelsen ble en oppvekker for Reidar i forhold til identitet og slektsnavn.

– Det var da jeg fant ut at jeg ikke kunne gå rundt og hete Harjo med o, sier han.

Etter ferieturen startet prosessen med Skatteetaten. For å få endret etternavnet offisielt.

– I og med at jeg hadde hørt at det kunne være en utfordring å endre etternavn som brukes av så pass få mennesker, la jeg ved en grundig forklaring og dokumentasjon på hvordan Harju-navnet var blitt Harjo, i tillegg til en forklaring rundt fornorskingen og den kvenske og norskfinske minoriteten. Jeg la også ved en begrunnelse for hvorfor det er viktig for min identitet å ha det opprinnelige kvenske navnet korrekt skrevet, sier han.

Ble lynforbanna

Etter en tid fikk han et brev fra Skatteetaten, et brev han betegner som «god dag mann økseskaft.»

– Der skrev de mye av det jeg allerede hadde redegjort for om fornorskingen av finske navn. Blant annet henviste de til en navneforsker i Bergen, som bekreftet at Harjo var fornorsket fra Harju, men dette var jo ting jeg allerede visste og hadde skrevet i søknaden min, forteller han.

Videre fikk han beskjed om at Harju er et beskyttet slektsnavn i Norge etter navneloven, siden det er færre enn hundre mennesker som bruker det navnet, og at han dermed måtte ha skriftlig tillatelse fra alle de 13 som heter Harju i Norge i dag, for at også han skulle få ta navnet i bruk.

– Da ble jeg lynforbanna! Hvorfor i alle dager skulle jeg måtte gå kanossagang til 13 ukjente nyinnflytta finlendere som jeg verken kjenner eller er i slekt med for å kunne ta i bruk mitt eget slektsnavn? Jeg syns dessuten det er nedverdigende og uakseptabelt at jeg skulle måtte kontakte utenlandske statsborgere for å få tilbake mitt slektsnavn. Harju er et vanlig navn i Finland, og tilsvarer det ordinære norske Åsen, sier han.

Tvangsfornorsking

Han sendte svar tilbake til etaten at dette var diskriminering, og at han ikke syntes det var rett at han måtte ta kontakt med fremmede finlendere.

– Svaret deres viste fullstendig mangel på kompetanse om kvenske slektsnavn. Som et ledd i tvangsfornorsking av den kvenskfinske minoriteten ble mange tvunget til å ta norske etternavn, eller skrivemåten ble fornorsket. Staten har begått overgrep ved tvangsfornorsking av kvener, og vanskeliggjøring av navneendring tilbake til korrekt skrivemåte oppfattes som en videreføring av dette overgrepet, argumenterer han. I svaret tilbake til Skatteetaten skriver han blant annet:

«Jeg krever godkjenning av søknaden uten å måtte få tillatelse til dette fra utenlandske statsborgere. Hvis ikke vil jeg anmelde vedtaket som diskriminerende, samt sende saken til Sannhetskommisjonen som skal utrede overgrep fra den norske stat mot den kvenske minoriteten.»

Som svar på dette ba myndighetene ham sende inn bekreftelse på forfedre som het Harju.

– Jeg ble jo ganske frustrert, for hele poenget mitt er jo nettopp at alle mine slektninger og forfedre hadde fått fornorska navnet sitt til Harjo da de kom til Norge, så i norske registre sto de som Harjo, ikke Harju, sier han oppgitt.

Detektivarbeid

Dette til tross; den ivrige slektsforskeren og navneforkjemperen var ikke tapt bak en vogn. Etter iherdig detektivarbeid fant han sin tippoldefar Simon Harju i finske registre.

– Under over alle undere så klarte jeg å slå opp i finske registre, og der fant jeg tippoldefar som nydøpt Simon Harju i 1860, og hans far Pehr Harju oppført. Begge to ble for øvrig «omdøpt» til Harjo av norske myndighetspersoner under folketellingen i 1875, forteller Reidar som umiddelbart tok skjermdump av bevismaterialet og sendte dette som dokumentasjon til Skatteetaten.

Allerede dagen etter fikk han svar om at navneskiftet fra Harjo til Harju var blitt godkjent.

– Så nå er det offisielt, og jeg har fått sjekket at jeg står i folkeregisteret som «Harju.» Det er veldig godt å få dette avklart, men jeg synes jo at det var veldig mye styr for så lite, påpeker han.

Mange eksempler

Harju er langt fra det eneste kvenske eller norskfinske navnet som i sin tid ble fornorsket. Eksempler på dette er Vara, Waara, Varra eller Biedile, Bietila, Bietilä, Bietilæ, Biedila, Biedilæ som sannsynligvis stammer opprinnelig fra henholdsvis Vaara og Pietilä.

– I min familie har vi alltid trodd at det var praktiske årsaker til navneskiftet, og at man den gang valgte å skrive navnet Harju med «o» for ikke å bli misforstått på grunn av forskjellen i måten man uttaler vokalene «u» og «o» på norsk og kvensk. Etter hvert har jeg jo skjønt at dette neppe var frivillig, men skjedde fordi norske embetsmenn skrev ned de kvenske navna etter uttale og lydspråk. Den gang var det jo ikke så mange som kunne skrive, sier han og forteller at han i folketellinger og dokumenter har sett at i 1865 var alle i Harju-slekten nedskrevet som Harjo.

Ta tilbake navnene

Nå oppfordrer Harju andre fornorskede kvener om å ta tilbake slektsnavnet sitt.

– Navn er en viktig identitetsmarkør, og jeg opplever mange kvener som tar kontakt fordi de gjenkjenner navnet mitt som finskættet, sier han.

«Nyomdøpte» Harju påpeker at det jo også var høyst reelt at mange kvener av ulike grunner fornorska navnene sine til for eksempel Karlsen, Hansen og så videre. Til dette sier han at man jo også kan bruke sitt kvenske eller finske slektsnavn som mellomnavn, og da skal prosessen være lettere enn den han måtte gjennom.

– Min erfaring er at myndighetene ikke har god nok kjennskap til kvenske navn og fornorskingsprosessen, og jeg savner en enklere saksgang slik at vi kvener kan ta tilbake navnene våre, sier Harju, som mistenker at navneloven er laget blant annet for å beskytte adelsnavn og små adelsslekter som for eksempel Løvenskiold og lignende.

– Men nå ser man at dette også rammer oss som har finske etternavn, siden vi ikke er så mange med disse navnene. Det synes jeg blir dumt, derfor oppfordrer jeg alle til å prøve å ta tilbake sine finske slektsnavn. Det vil gi en tilhørighet for resten av livet, sier Harju.

– Jeg kan litt om slektsforskning, også på finsk og svensk side, så jeg bistår gjerne hvis noen står fast, avslutter han.

Ruijan Kaiku tar med at Skatteetaten er blitt forevist saken, og bedt om å gi en uttalelse vedrørende navneendringsprosessen for fornorska kvenske navn. Det er ennå ikke kommet svar.

DETTE SIER LOV OM PERSONNAVN
Kapittel 2. Etternavn, fornavn og mellomnavn
§ 3.Frie, beskyttede og nye etternavn
Navn som flere enn 200 personer her i riket har som etternavn, kan tas som etternavn av andre uten samtykke fra dem som allerede har det.
Navn som 200 eller færre personer her i riket har som etternavn, kan bare tas som etternavn dersom alle som allerede har det som etternavn, samtykker. For barn under 18 år gis samtykke av den eller dem som har foreldreansvaret.
Navn som ikke er registrert i Folkeregisteret som et navn som er i bruk som etternavn her i riket, kan tas som etternavn. Dette gjelder likevel ikke navn som:
1. er så likt et beskyttet etternavn at navnene lett kan blandes sammen. Navnet kan likevel tas dersom alle som har det beskyttede navnet som etternavn, samtykker. Annet ledd annet punktum gjelder tilsvarende.
2. er identisk eller har likhet som nevnt i nr. 1 med et alminnelig kjent foretaksnavn, varemerke eller annet kjennetegn som er vernet her i riket, med et alminnelig kjent navn på en stiftelse, forening, institusjon eller lignende eller med et alminnelig kjent kunstnernavn, og det må antas at berettigede interesser vil lide skade dersom vedkommende får navnet.
3. er registrert i Folkeregisteret som et navn som er eller har vært i bruk som fornavn. Navnet kan likevel tas som etternavn dersom det har opphav eller tradisjon som etternavn i Norge eller i utlandet eller har tradisjon i en kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn.

(Kilde: Navneloven)