Havfolket tar norskekysten med storm

Fra gamle dager: Tilårskomment arkivbilde fra filmen Havfolket. (Foto: Nasjonalbiblioteket)

 

Dokumentaren Havfolket, som hadde kinopremiere i Bergen i midten av januar i år, har på kort tid blitt en publikumssuksess. Visning etter visning blir utsolgt, og filmen går nå sin seiersgang langs hele kysten.

 

Unni Elisabeth Huru

 

Filmskaperne, kan Ruijan Kaiku melde, er overveldet over å gå fra kinosal til kinosal og oppleve at alle setene er fylt. Uansett hvor de kommer.

– Ja, altså, slik mottakelsen har vært, det var vi ikke forberedt på, sier Elin Sander i det bergensbaserte selskapet Aldeles.

Hun har sammen med Elisabeth Kleppe og Henrik Hylland Uhlving hatt ansvar for regi, produksjon og manus. De har tidligere hatt suksess med dokumentarer som «De rettsløse» og «Bergen – i all beskjedenhet.»

– Vi mente vi hadde laget en bra film, og en film vi selv var stolte av. Men responsen har vært helt overveldende.

– Kan man si at Havfolket har tatt publikum med storm?

– Ja, det kan vi godt si. Det gjør den jo nå. Og jeg tror at det har vært et savn å være portrettert på film på den måten.

Underdokumentert

Elin Sander forteller om et nitidig arbeid som med stor tydelighet at viser kystbefolkningens historie er underdokumentert.

– Vi har jo gått gjennom veldig mye arkivmateriale, for eksempel Filmavisen fra 1942 og fram til 60-årene, og jeg kan tenke meg at kanskje fem prosent var fra kysten. Resten var fra innlandet, og særlig Oslo. Også i Nasjonalbibliotekets arkiv er det veldig mye fra Indre Østlandet og veldig lite fra kysten.

– Kysten har vært oversett i den nasjonale fortellingen, men det å kunne se sitt landskap og høre sine stemmer på film tror jeg har vært sterkt. Det handler om at vi har en identitet, den skal vi være stolte av.

Rørende publikumsreaksjon

Det var kanskje denne identiteten som sto å lese i ansiktene til publikum i Horten da de kom ut fra kinosalen denne uka. Mange av dem var nord- og vestlendinger.

De hadde fått presentert en mosaikk av hardt sjøvær som slår over båtrekka, fiskeslo, tørrfisk, unger som springer rundt i fjæra og kvinnfolk som hadde annet å gjøre enn å glo når gubben var ute på havet. Sammenpakket høy rullet kast på kast fra fjellsida og ned mot fjæra.

Noen av dem hadde humret godt av og til. Kanskje var det når de kikket på ungdom som flørtet, eller fulle sjøfolk som fort glemte at de skulle ha med seg penger hjem.

– Jeg synes jo at dette er utrolig. Det er så rørende å møte folks reaksjoner. Vi har jo også tenkt at vi skal gi folk en stolthet over der de kommer fra.

På spørsmålet om de har hatt «det flerkulturelle nord» i bakhodet, var svaret ikke spesielt.

Kystsjela – en felles holdning

– Vi har egentlig ikke tenkt at vi skulle fokusere på enkeltgrupper, men på det som er felles langs hele kysten. Dette med havet, med menn som dro på sjøen og kanskje ikke kom tilbake. Det er felles, uansett hvor man bor langs kysten. En slags sjel – en slags holdning – det er det vi har prøvd å få fram. Det spiller ingen rolle om man er norsk, kvensk eller samisk.

Filmen er ikke en journalistisk dokumentar, påpeker Sander.

– Det er jo en underholdningsfilm. Man ser ikke denne filmen for å få presise faktaopplysninger.

– Så var det dette med tittelen. Hvorfor valgte dere den?

– Jeg synes «Havfolket» er slående, sier hun.

– Havet er gjennomgangsfiguren i filmen. Havet som gir, havet som tar, havet som stadig skifter, og som man ikke kan forholde seg likegyldig til, avslutter regissøren. Hun står på farta nordover til Tromsø på første visning der.