Her får barna møte både Kettu, Hukka og Karhu

Dina Enoksen Elvehaug og Astrid Serine Hoel er skaperne bak «Kor e Karhu?», Kvääniteatteri sin flunkende nye barneforestilling. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

 

Tirsdag kunne Kvääniteatteri, med Astrid Serine Hoel i spissen, presentere sin aller første satsing for de minste.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

– Dette var en lukket premiere for spesielt inviterte.

Det forteller Astrid Serine Hoel som både er skaper, skuespiller og koreograf i Kvääniteatteri sin rykende ferske barneforestilling, som har fått tittelen «Kor e Karhu?»

Premieren ble holdt tirsdag denne uka på Halti kulturscene i Nordreisa. De inviterte var en barnehage, pressen, og en delegasjon fra Troms holding som Kvääniteatteri var vertskap for denne dagen. De er, ifølge Kvääniteatteri, en stor støttespiller for teatret.

Forestillinga skal etter planen ut på turné i Troms og Finnmark til høsten.

– Dette er en barnehageforestilling som både kan spilles inne på barnehager så vel som på kulturhus. Den er ment for barn fra fire år og oppover, men kan også egne seg som en familieforestilling, forteller hun.

Tervettulemaa: Astrid Serine Hoel ønsket barna velkommen inn til forestilling. Men, de måtte liste seg inn og være stille, for dyrene skulle sove. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Hentet inn erfaring

Selv om Hoel står bak ideen, og står alene på scenen, så er hun ikke alene om forestillinga. Med seg på laget har hun blant andre danser Dina Enoksen Elvehaug.

– Min rolle startet som et ytre øye, men så ble jeg medskaper etter hvert som vi holdt på. Vi har drodlet en uke i Oslo og et par uker her i Nordreisa, og sydd sammen et stykke for barna, sier Elvehaug.

Hun forteller at de har teste ut forestillinga i barnehager i forkant, noe hun synes var veldig fint.

– Da ser man veldig tydelig hva som fungerer og hva som ikke fungerer, og hvor man skal ha høy og lav energi, og slike ting, forklarer hun.

Hoel klarte å holde barna «fanget» og engasjerte fra start til slutt. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Hoel skyter inn at Elvehaug har familie- og har tråkket sine barnesko i Nordreisa, og synes derfor det er stas å ha henne med å utforske det kvenske.

– I tillegg har hun mye erfaring fra scenen for barnehagebarn, mens det er første gang jeg jobber med denne målgruppa, sier hun.

– Da jeg ble bedt om å lage denne for Kvääniteatteri, tenkte jeg med en gang at jeg ville ha henne med på lag.

Dyr og sanger

På spørsmål om hvordan man får det kvenske fram for 4-åringer i ei slik forestilling, på knappe 20 til 25 minutter, svarer Hoel slik:

– Det er en del dyr med i forestillinga, og vi har kvenske navn på disse, i tillegg har vi noen kvenske sanger.

Astrid Serine Hoel tok barna med på leting etter Karhu. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

For Elvehaug er dette, ifølge henne selv, hennes første møte med den kvenske kulturen.

– Jeg kan jo ingen ord, så jeg har fått lære meg dyrenavna, «god natt», «vær så god», og nå kan jeg si hva jeg heter, humrer hun, og legger til:

– For meg var det altså nytt, men jeg synes vi klarte det fint. Ved å nevne kvenske ord flere ganger i forestillinga, slik at barna skal tenke «åja, det er det det heter», sier Elvehaug.

– Forstår barna hva hukka og kettu er? Hvordan gjør dere det?

– Jeg har inntrykk av det, for vi bruker kosebamser, så de ser hva som er ulv og rev og så videre. I tillegg sier vi det av og til på både kvensk og norsk, sier Hoel.

Hun forteller at de blant annet har hatt en prøveforestilling på den kvenske avdelinga i Ameliahaugen barnehage i Tromssa/Tromsø.

– Der kunne jeg gå rett på den kvenske sangen. Jeg trengte ikke å gjøre den på norsk først. Så man kan gjøre det litt ulikt, etter hvor mye kvensk barna kan fra før. For andre er det kanskje første gang de hører kvensk.

I kjent stil hadde Astrid Serine Hoel også i denne forestillinga sneket inn litt dans. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Forskjell på barnegruppene

Forestillinga gjør ingen direkte poeng av at det kvenske er med.

– Det nevnes ikke eksplisitt. De får bare en introduksjon for det, og det tenker jeg også kan være en fin måte å gjøre det på. Man må ikke alltid snakke om det, men bare ha det med som en naturlig del, sier Hoel.

– Det synes jeg vi har fått til, sier Elvehaug, og legger til:

– Forestillinga i dag var virkelig bra. Jeg har spilt en del barnehageforestillinger selv, men det var veldig interessant å sitte på sidelinja og se og observere ting. I dag klaffet det på så mange punkter, og barna som var der var helt fantastiske. Vi møter jo mye forskjellig, og i dag gjorde Astrid en fantastisk jobb.

Skaperduoen Dina Enoksen Elvehaug og Astrid Serine Hoel var fornøyde etter premieren. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Også Hoel kjenner på at barnegruppene kan være veldig ulike.

– Noen ganger må man jobbe mer for å få de rolig, og noen ganger for å få de til å svare tilbake. Men det er jo det som er gøy. Det er et så ekte publikum, og man får ingenting gratis. Det er herlig å gjøre det for de små.

Litt skummelt

Ruijan Kaiku traff også smårollingene etter forestillinga. Mens de åt lønsjen sin, spurte vi om noen husket hva forestillinga handlet om.

– Om å finne bjørnebæsj, forklarer den ene.

En annen innrømmer at han synes det var litt skummelt.

– Hva var det som var skummelt?

– Store bjørn.

– Var den stor da?

– Nei, den var liten, roper barna i samlet kor.

På spørsmål om de kunne kjenne lukta av bjørnebæsjen, får vi litt varierte svar. Noen er klar på at de luktet det, andre hadde ikke merket noe.

– Hørte dere at de brukte litt rare ord, som hukka og karhu? Er det noen som husker hva karhu er?

– Bjørn, svarer et par av ungene.

– Er det noen som husker hva hukka er, da?

– Rev, svare en, men blir snart korrigert av et par andre:

– Ulv, sier de.