Her oppe hiver man seg kvikt rundt og tar saken i egne hender

På full fart inn i galleriet. Det har Elsa og dem så klart selv ordnet i stand. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Uten om men og til og fra. Spontan-innsatsen endte med et trettitalls punkter i og rundt den vesle Finnmarks-bygda. Les også om et stresset minne om seibiff til ørten til rett sted, men feil tid.

 

Maureen Bjerkan Olsen

 

For mange år siden var Bygøynes’ store datter Elsa Ingilæ Haldorsen i Trondheim. Der var ho i lag med ei svigerinne, og en dag ble paret de bodde hos invitert til en fin åpning. Av ei flunke ny kultursti. Daværende miljøminister var visstnok også til stede, mener Elsa å minnes. Hun og svigerinna hev seg nemlig med på åpningen. Og den påfølgende høytidelige vandring.

– Så gikk vi nu der. Kom til et lite tre, og så var det skrevet litt om det lille treet. Så gikk vi til neste merke, der var det om en gammel sjå. Skrevet litt om den gamle sjåen, og sånn fortsatte vi. Og så sier jeg til svigerinna mi at du, det der kan vi gjøre på Bugøynes også. Det er jo ikke noen problemer, vi har mer å vise fram der. Så da jeg kom hjem, begynte jeg å lage, minnes Elsa.

– Lage skilt? Merker?

– Ja. Tror jeg lagde 30 sånne skilt rundt om kring her på Bugøynes. På norsk og finsk. Og engelsk, tror jeg det ble. Kopierte og laminerte, og det gjorde jeg i 30 år. Av egen pung.

– Og fra da fikk besøkende med seg mye fin og ekstra informasjon?

– Turistene ble aktivert. Kunne gå rundt om og få informasjon om bygningene og opplevelsene her på stedet, svarer Ingilæ Haldorsen, og forteller at stedets finske venner for tiden prøver å lage en større utstilling om nettopp denne gode gamle kulturstien. Til Lassigården.

En kultursti, mener ekspertisen å vite, er en «tilrettelagt tursti med informasjon om kulturhistoriske steder, hendelser eller tradisjoner i et område.» Altså to for prisen av en, både gå tur pluss lære noe.

– Vi har ikke kulturkontor og sånne ting her i Bugøynes. Må gjøre det sjøl. Og sånne småting betyr mye i et lite samfunn som vårt, bemerker Elsa.

Den arven som hun og sambygdingene prøver å ta vare på, er forresten uvanlig  finsk-forankret og finsk-orientert, i hvert fall til Norge å være. For eksempel så fins det noe som heter Pykeijän Ystävät, Bugøynes venner, en finsk-norsk forening for støtte og vennskap.

Foreningen har rundt 200 medlemmer, anslår Elsa, og gjengen kommer jevnlig på besøk for å bidra med stell og vedlikehold av ting og tang på stedet. Inkludert viktig kystarv som Lartigården og Pleymgården. Bugøynes, minner Elsa om, ble ikke brent under krigen. Stedet har hus man ellers sjelden eller aldri ser nordover i landet.

Venneforeningen promoterer også Bugøynes på store reiselivsmesser ute i verden. Fra Finland til Sør-Amerika og Elsa har vært med på mange av dem.

– Jeg var av og til på reiselivsmesse for fylkeskommunen fordi jeg snakket finsk, og ble en gang med til Brasil for å presentere Lille Finland. Og der, på hotellet i Mendoza, etablerte vi Bugøynes venner. Siden har vi hatt vår egen stand hvert eneste år på Matka, den store reiselivsmessa i Helsinki, sier hun.

I sommer var det til tider hele fem åpne kafeer og spisesteder i Bugøynes. Elsa minnes tiden da det var ingen. Det var da hun søkte om tillatelse til å servere mat i norsk hjem. Sånn at besøkende i alle fall skulle få noe lokalmat i seg. Lov fikk hun, og blikket hennes festet seg særlig på finske buss-selskaper. Det ble stort sett sukess, men en gang, minnes hun, ble ikke saken biff som planlagt, altså seibiff, det ble bare kål utav det hele.

– En dag skulle det komme en buss med 60 personer, og jeg hadde laget seibiff. Lekker pådekning med linduk, hvite servietter, stetteglass og greier, men klokka ble to og ingen dukket opp. Har jeg forvekslet finsk og norsk tid, undret jeg, og måtte sjekke bookingen på nytt. Jeg var ei uke for tidlig ute. Så sto jeg der, med seibiff og poteter til 60 stykker.

– Hva gjorde du da?

– Vet du, jeg ringte til alle. Hele storfamilier som var i jobb rundt om kring her i Bugøynes. Det kom folk med oljeklær og annet arbeidstøy. Vi var 40 som spiste.

– Så det gikk jo bra. Uansett bedre å være ei uke for tidlig enn ei uke for sent. For da hadde det vært kaos.