Denne uka holder Klara Pasma en rekke konserter rundt om i Nord-Troms. Her fra en utendørskonsert i solveggen ved Nord-Troms videregående skole i Raisi/Nordreisa 4. juni. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Tornedalsartisten Klara Pasma, som gikk fra å være «ummikko» til språkbruker ved hjelp av musikken, lar seg begeistre av omgivelsene i nord.
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
– Dette er min Norges-premiere.
Det sier den 23-årige låtskriveren og sangeren Klara Pasma fra Pajala i Tornedalen, like etter tirsdagens Paaskiviikko-konsert på Kultursenteret i Talosvankka/Olderdalen, der Ruijan Kaiku fikk henne i tale.
– Jeg har vært i Norge før, men det var i teatersammenheng. Jeg har aldri vært her med musikken min, og det er veldig kjekt å være her, sier hun.
Bestemte seg
På spørsmål om hvorfor hun, som ung og fremmadstormende artist, har valgt å ta meänkieli inn i musikken hennes, svarer hun slik:
– Det er viktig for meg fordi det er det språket mine forfedre har snakket. Det tok en god stund før jeg forsto at det også er mitt språk, men så snart det gikk opp for meg startet jeg og noen venner å oversette låtene mine til meänkieli.
Meänkieli, tidligere også kjent som «tornedalsfinsk», betyr ‘vårt språk’. Det er et finsk-ugrisk språk som har status som minoritetsspråk i Sverige, på lik linje med kvensk i Norge, og språkene regnes som nær beslektet.
Pasma forteller at hun, fra å være en såkalt «ummikko» som ikke snakker språket som barn, ved hjelp av musikk og teater har lært seg såpass mye at hun i dag kan føre samtaler på meänkieli.
– Som barn har man naturligvis sunget på meänkieli på skolen, ettersom det allerede var en satsing på språket, men den gang forsto jeg ikke nødvendigvis hva jeg egentlig sang om.
Med en farmor fra Finland tenkte hun først at hun burde lære seg finsk, slik at hun kunne prate med slektninger i Midt-Finland. Men etter hvert hørte hun mer og mer meänkieli rundt seg, noe hun ikke hadde gjort tidligere.
– Jeg har nok bare hørt etter når folk har snakket svensk til meg.
Fra scenen i Kåfjord fortalte hun at meänkieli var hennes mormors språk, og at hun etter hvert lærte om forsvenskningen som blant annet hennes besteforeldregenerasjon hadde gått igjennom.
Og med disse tingene i bevisstheten bestemte hun seg for at hun skulle lære seg meänkieli, forklarer hun til Ruijan Kaiku.
– «Det får ta den tiden det tar, men jeg skal lære meg det», tenkte jeg.
Mandag 2. juni åpnet Pasma turneen med utendørskonsert ved Eidevannet på Kierua/Skjervøy. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Kåfjord-konserten avrundet hun med en anmodning til de i publikum som forsøker å lære seg kvensk:
– Kjør på, bare bruk språket. Og ikke vær redd for å si noe feil. Det er når man slutter å bry seg om feilene at man lærer språket.
Vekker språkfølelser
– Hvilken respons får du fra ditt publikum på at du har tatt i bruk meänkieli i musikken?
– Etter konserter er det gjerne folk som kommer fram og deler sine egne erfaringer og sin relasjon til språket. Det kan også være eldre som har forstått teksten og latt seg berøre, og noen kommer fram med tårer i øynene, sier artisten.
– Eller det kan være yngre som kommer og forteller at også de er såkalt ummikko, men at de har meänkielitalende slektninger. Noen av dem prøver å lære seg språket.
Også på sosiale medier får hun respons.
– Det er folk som tar kontakt og spør om jeg kan sende over teksten, slik at de kan lære seg den. Det å vite at noen kanskje lærer språket gjennom musikken min føles stort.
Ulike benevnelser
Pasma forteller at hun først ganske seint lærte om kvenene.
– Det var et kulturmøte, der noen snakker om «tornedalinger, kväner og lantalaiset.» Det var et såpass langt begrep at jeg måtte be de forklare hva kvener og lantalaiset var. Da fortalte de at vi er samme folk, men bruker ulike benevnelser.
Dette med samme folk er noe hun merker når hun er i Nord-Troms, forteller hun, med all den trespråklige skiltinga langs veien.
– Det er nesten lettere å lese det kvenske navnet enn det norske.
I Nord-Sverige, sier hun, har man ikke kommet like langt når det kommer til skilting på meänkieli.
– Men slik jeg skjønner det, så jobbes det med det, mens det her virker å ha vært en slik satsing allerede.
Tirsdag denne uka holdt Pasma konsert på Kultursenteret i Kaivuono/Kåfjord. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Blir rørt av fjellene
Den språkbevisste 23-åringen kan ellers meddele fra en lang og hektisk dag i Kåfjord.
På dagtid var nemlig alle skolene i kommunen invitert til Kultursenteret. Elevene ble delt opp i grupper og fikk ta del i mye forskjellig, på ulike stasjoner. Deriblant konserter med Pasma.
– Jeg har hatt tre konserter før i dag, for skoleelever. Ungene satt rolig og lyttet, og noen kom fram etterpå og fortalte at de har slektninger i Sverige, eller kjenner noen som snakker kvensk. Det var veldig fint.
Under oppholdet i Ruija forsøker hun å komme seg ut på tur mellom slagene, forteller hun.
Og hun har åpenbart latt seg begeistre:
– Jeg var på Skjervøy i går og så den utsikten. Det var helt fantastisk. Det er annerledes enn hjemme, Pajala er relativt flatt i forhold til dette.
Hun sier at hun blir rørt når hun ser de mektige fjellene rundt om.
– Det er nesten jeg tar til tårene, jeg er forelsket, sier hun.
Og fra scenen, foran Kåfjord-publikummet, la hun heller ikke skjul på at hun liker omgivelsene:
– Faktisk kunne jeg tenkt meg å bo her. Om det finnes hus til salgs. Ikke det at jeg har råd, men man kan jo alltids drømme.
Les også:
