Solfrid Samuelsen vender stadig tilbake til sin barndoms bygd. Her er hun sammen med mannen Kjell idet paret gjør seg klar til å pakke i bobilen for flere turer rundt omkring i Finnmark. (Foto: Arne Hauge)

 

Som feriegjest i sin barndoms bygd kan man knytte ekstra god kontakt hvis man gjør en jobb som frivillig.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Et av årets høydepunkter for pensjonert lærer Solfrid Samuelsen, er å ta bobilen fatt og kjøre nordover sammen med mannen Kjell. Da går turen blant annet til hennes gamle hjembygd Børselv, hvor hun ble født og vokste opp.

Vel framme sørger ekteparet for å bidra som frivillige, i deres tilfelle under den Kipparifestivalen som var nå i midten av juli. De hjalp til med det praktiske før festivalen, etterpå deltok de på smitt og smule av det programmet hadde å by på.

Er å anbefale

– Det er kjempeviktig at vi som ikke bor her, bidrar som frivillige. Det tjener også vi på, fordi vi får veldig god kontakt med børselvfolk. Det vil jeg anbefale også andre pyssyjokilaiset som er her på sommerbesøk under festivalen, sier Solfrid, som i dag bor i Sørreisa i Troms.

– Så snakker vi to språk mens vi holder på, for eksempel med smøring av brødskiver og skjæring av laks. Det går i ordtak og uttrykk fra vi var små, og det er både lærerikt og minnerikt, bekrefter hun.

Solgte hytta

I sine nær 40 år som lærer jobbet hun først ved Prestvannet skole i Tromsø, siden på den lokale skolen i Sørreisa. Hun var i full jobb hele tiden, og sier at det slett ikke er noen selvfølge for kvinnelige yrkesaktive. Hun har trivdes veldig godt med lærergjerningen, sier hun.

Solfrid hadde i sin tid hytte i Børselv. Faktisk i mer enn 20 år, til hun valgte å selge. Omstendighetene var tragiske, avviklingen av hyttelivet kom etter at hun mistet ei av sine søstre.

Følelsen dukker opp

– Hun døde i en bilulykke. Min søster og jeg var de to yngste av en søskenflokk på ni. Hun hadde overtatt barndomshjemmet og drev en stor gård der, og da hun ble borte mistet jeg noe av lysten og gleden med å være her. Men jeg må fortsatt til Børselv, sier Solfrid, som stadig har to søsken med hytter på stedet.

Hun omtaler stadig Børselv som hjembygda si, og bekrefter at følelsene for alvor dukker opp straks hun kjører ned Internatbakken og nærmer seg brua. Det til tross for at hun ikke har bodd på stedet siden 1965, da hun gikk ut av syvende klasse.

På veien igjen

– Jeg er veldig glad i bygda mi og synes det er fint å komme tilbake. Kipparifestivalen samler mye folk, blant annet gamle klassekamerater, og gjenskaper litt av den børselvkulturen som var her da jeg var barn, sier Solfrid.

Da vi snakket med henne og Kjell, var paret klar for nye sommereventyr. De skulle besøke flere steder i Finnmark hvor Solfrid også har søsken. Hva mer, markeringen av deres 45-års bryllupsdag sto også for døren.