Illustrasjon: Christina Gjertsen
«Tja, enten venter vi på at det blir vind, ellers så dør vi.»
Her har vi gleden av å gi deg fortellingene om Linus. Opprinnelig utgitt i bokform på kvensk av Ruija Forlag, nå oversatt også til norsk av forfatteren i anledning gjengivelsen i Ruijan Kaiku. Det er tre bøker, dette er den tredje. God lesning.
Tekst: Anna-Kaisa Räisänen
Illustrasjoner: Christina Gjertsen
Det er en vakker sommerdag. Sola skinner varmt, og en mild vestavind blåser gjennom dalen der Linus og Karhu Riepu bor. Selv om været er bra, sitter Linus med Karhu Riepu inne på kjøkkenet.
Linus venter utålmodig mens mamma lager fiskekaker. ”Gå ut og lek, dere to, til maten er ferdig. Av og til vil jeg gjøre ting i fred”, sier mamma til Linus og Karhu.
Linus og Karhu Riepu løper til gangen. Mamma roper etter dem. ”Ute er det så varmt at det holder med ulljakke, votter og lue». Linus og Karhu Riepu hiver på seg klærne, trekker støvlene på og løper ut.
Karhu Riepu vandrer hvileløst rundt i hagen og klager. ”Det er ikke noe gøy å gjøre her”. Han mener at i dag er dagen for å finne en fantastisk skatt i fjæra. De går over veien bort til skogen og gjennom skogen til fjæra, selv om det ikke er lov å gå dit uten voksne.
Les den kvenske versjonen av fortellingen: Linus ja Karhu Riepu seilaavat
Det er alltid like fint å være i fjæra. Der fins mye morsomt å finne på og undersøke. Karhu og Linus går nå i fjæra med nesa vendt mot sanda. De finner fargerike skjell, vakre og glatte steiner og massevis av plastsøppel.
Selv om det er flo og sjøen står høyt, finner de mange skatter. De legger alt sammen i en stor haug. Haugen rekker Karhu over hodet.
I fjæra finner Karhu Riepu også ei lita seiljolle. Han får sommerfugler i magen når han tenker på å seile rundt på de sju hav. «Kom, vi går opp i jolla og reiser masta til topps», roper Karhu til Linus og hopper opp i båten. «Det er akkurat passe vestavind til å seile rundt vår verden,» sier Karhu velvitende til Linus.
«Kan du løsne tauet fra stolpen og skyve jolla ut i sjøen,» sier Karhu til Linus. Linus tar tauet, skyver båten ut i de små bølgene og hopper opp i jolla. Bølgene speiler solskinnet i sidene på jolla, og Linus syns de har funnet den mest fantastiske skatten i verden.
«Hurra! Verden, her kommer vi for fulle seil,” roper Karhu Riepu etter at han har heist opp seilet. Vinden fører jolla av gårde, og siden floa holder på å trekke seg tilbake, får Linus og Karhu god fart. «Styr oss først mot de nærmeste holmene,” sier Karhu til Linus. Og Linus styrer.
Jolla nærmer seg holmene stadig raskere. Linus sitter bak i båten. Han kjenner hjertet banke. Det er så spennende å være på eventyr. Karhu sitter foran i båten og ser opp mot himmelen. Han snuser inn vindene og synger over bølgene, «vidunderlig er hav og kyst, blodet bruser, hjertet slår i mitt bryst»
Da jolla passerer neset, løyer vinden. Seilet henger slapt ned, og jolla sakker farta. Karhu Riepu slutter å synge og stikker fingeren i været. «Joda, vinden ble igjen bak holmen,» sier Karhu og prøver å rope til vinden, ”kom hit! Vi har fortsatt flere hav å seile.”
«Hva gjør vi nå?» spør Linus. Han skjelver litt i stemmen. «Tja, enten venter vi på at det blir vind, ellers så dør vi,» sier Karhu og klør seg i nakken. «Vi kan ikke ro uten årer,” sukker han. Linus blir redd og er sikker på at draugene, krabbene og digre håkjerringer er i ferd med å svømme mot dem. «Hvis vi dør her, ender vi opp som middagsmat for fisker og russekrabber», tenker han for seg selv.
Linus´ hake skjelver, men det er ikke godt å si om det er frykten eller kulden som får haka til å bevege seg. Han er redd, men fryser også. Selv om sola varmer, er det alltid kaldt å være på sjøen. Han prøver å ta ulljakka tettere inntil kroppen, men jakka er nesten forsvunnet. Igjen er bare ermene, skuldrene og ulltråden som går over båtripa og ned i sjøen. «Linus, du la visst igjen kanten på jakka di på stolpen i fjæra. På den spikeren,» ler Karhu og peker på ulltråden. Tråden går som en grønn linje bak holmen.
I fjæra, i den andre enden av ulltråden, står mamma. Hun har lett etter Linus og Karhu overalt i hagen. Hun løp ned til fjæra og fant tråden som var fast i spikeren. Hun satte hjertet i halsen og gispet, ”men dette er jo fra ulljakka til Linus». «Herregud, har dere dratt på sjøen,” sier mamma og rister på hodet. Hun prøver å følge ulltråden med øynene, men ser ikke annet enn en grønn strek som gynger på bølgene som glitrer i sola.
Mamma surrer tråden hardt rundt tommelen. ”Jeg slipper ikke denne, om det så skulle blåse opp til storm,» sier mamma og skyver den nærmeste båten hun finner fra land. Hun ror så fort hun kan i trådens retning.
Linus og Karhu Riepu hører lyden av årene til mamma bak holmen, og de roper ”hjelp, hjelp! Vi er i havsnød!”
Mamma ror rundt neset og bort til seiljolla. Selv om hun er lettet, skjenner hun på Linus og Karhu. «Hvor mange ganger har jeg sagt at dere ikke skal gå i fjæra uten voksne?» «Jeg rakk å bli engstelig for at jeg ikke kom til å finne dere i det hele tatt,» sier hun. Hun binder jolla fast i båten og ror hjemover uten et ord.
«Men vi bare…” begynner Karhu Riepu. Mamma avbryter han og sier med streng stemme, «nå vil jeg ikke høre så mye som et pip». Hun har nok med å ro og rulle opp ulltråden på veien mot land.
Det tar en liten stund før de er i land. Det er blitt fjære sjø, og det er tungt å dra båtene på land. Likevel varmen sanda under føttene, og det kjennes trygt. Når båtene er fortøyd, tar mamma Linus og Karhu Riepu i hendene. «Nå skal hver sultne kropp komme seg hjem,” sier mamma og begynner å gå.
Trekløveret går sultne hjemover. Hjemme venter mammas hjemmelagde fiskekaker. Linus og Karhu Riepu kaster tingene som de fortsatt har i hendene i et hjørne i gangen. De løper bort til kjøkkenbordet og smaker på de lunkne fiskekakene.
