Illustrasjon: Wilfred Hildonen
Der lå hytta, lavtliggende i snømassene liksom ei slukøret skilpadde.
Tekst: Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
Kvensk oversettelse: Eira Söderholm
Illustrasjon: Wilfred Hildonen
Det var ingen lek å være unge på Magerøya, og en vinterdag tidlig i åttiårene ble alt mye verre.
Det var pappa, han kom i all hast opp fra praten på kaia og ba meg hute meg med utover til Kjelvik. Vi skulle ta verken sjarken Lill eller speilbåten Sigerfjord. Vi skulle gå over fjellet. På ski.
«Skrea har tatt nyhytta», sa pappa, han spurte hva jeg sto der og kopte for. Sa jeg måtte skynde meg.
En av pappas fiskerkolleger hadde nemlig tøffet forbi Kjelvik etter sjøvær samme morgen, og fra havet sett resultatet av skreas herjing. Nå skulle vi utover og vurdere skaden, det var pappa, et par andre voksne og jeg. Kanskje, hørte jeg pappa mumle, var ryktet om hyttas død sterkt overdrevet? Også på Magerøya var det lov å håpe, selv om øvelsen som regel var bortkastet tid.
Få steder har bedre forhold for snøskred enn Kjelvik, denne bortgjemte gryta med sine stupbratte flog. Særlig vestavinden kunne være en anelse forferdelig. Han elsket å piske opp stemningen der han i stor skadefryd kom subbende over Magerøya. Ubesværet spente han snøen ut på fjellkanten, hvor han fokket i hop de utroligste hengeskavler. Der hang den, snøkunsten, og geipet tunge til verden under. Nemlig bebyggelsen i Kjelvik, en håndfull trekkfulle kåker som mot alle odds sto og hutret mellom fjellet og sjøen.
Les den kvenske versjonen av denne fortellingen: Petos talvimyrskyssä
Det var langt å gå på ski etter de voksne. På hele turen ba jeg en stille bønn om at skrea måtte ha spart husene i Kjelvik. I hvert fall pappas hytte, fordi på den hytta var det så fint å være. Gammelhytta i Kjelvik var egentlig et smålåtent hus, satt opp under gjenreisningen av Finnmark etter andre verdenskrig. Men pappa ville ha ny hytte, og siden han som gammel feskar hadde som karriere å friste skjebnen, fant han det formålstjenlig å reise nybygget i bedre nærhet til viktig infrastruktur. Som fotballbanen og Kjelvikskaret, som begge lå hakket nærmere fjellsida. Det skulle pappa aldri gjort, skulle det vise seg.
Det var snø til knærne, full storm i kastene og seigt å vandre, men jeg travet i de voksnes skispor til vi utpå ettermiddagen nådde Kjelvikskaret. Hengeskavlen var forsvunnet i hele sin bredde, et dårlig tegn. Og ganske riktig, da vi tråkket oss ut på kanten og myste nedover mot Kjelvik, så vi kun snø. Enorme mengder snø, den hadde rast ut fra fjellsiden og rigget seg til på sletta. Digre snøballer hadde rullet nesten til sjøen, der lå de liksom uspiselige rundballer og mollkoste seg i kulden. Men, mellom piskende snøbyger, ingen pappas hytte å se.
I hvert fall ingen hytte der hytta brukte være. Pappa mumlet og lurte på hvor hun nå hadde gjemt seg, det flotte krypinnet han var så fornøyd med.
«Dær e ho!» pekte en av de voksne, storforferdet med sky av frostrøyk fra munnen.
Og der var pappas nyhytte. Min stille bønn hadde lite hjulpet, hytta var revet av grunnmuren og skjøvet langt av lei.
Faktisk nesten ned til sjøen, like før pakkhuset. Der lå hytta, lavtliggende i snømassene liksom ei slukøret skilpadde. Nå hadde den gjort seg til nærmeste nabo med stedets halvferdige badstue. Et brunt lite laftet bygg som ungdomslaget i Kjelvik reiste etter krigen. Det var nok den kvenske arven, frosne sjeler lengtet etter å «ta damp» også ved ishavet. Men badstua ble aldri ferdigbygd innvendig, i alle fall var den ute av drift da jeg var liten. Der i leia sto den nå og gnudde, pappas hytte, liksom også den ville inn i varmen.
Pappa var mutt og tverr på kanten av Kjelvikskaret, her hvor storskavlen hadde brukket av og kriblet med seg snøen fra fjellsida. Pappa skjønte nok hva gammelkallen på kaia kom til å si. At nå var det ingen ende på hvor stormannsgal han Ottar var blitt, som uten nabovarsel og kommunal byggeløyve hadde ordnet seg så overdådig naust. Med eget bad og det hele. Den utkrøpne skrea, mente de voksne, det måtte ei sånn til for å få fart på boligmarkedet i Kjelvik.
Storskrea hadde løst ut også mange mindre ras, men alle hadde stanset før annen bebyggelse. Kun hytta til pappa var sendt på vidvanke. Det var nok til ekstra ergrelse for pappa, som garantert visste av flere i Kjelvik som fortjente en sånn skjebne mer enn ham. Jeg hørte han svor.
«Tørr vi gå ne å se om nåkka kan bærges?» spurte en av de voksne.
«Akkorat det vet æ ikke», svarte pappa. «Men vi gjør det førr det.»
«Men pappa?» sa jeg. «Enn om snerase går i reprise?»
Vi la skiutstyret i le bak vår vante storstein, den som alltid stakk opp uansett hva slags ugjerninger vinteren fant på, så gikk vi og skled vi ned skaret.
På turen ned føltes det som om Kong vinter stirret på oss. Han elle-mellet nok på sine iskalde knokkelfingre om også vi burde tvangsflyttes. At han vurderte å skrangle i hop til ei reste-skrea, blåse oss ned fjellsida og så langt av sted at vi måtte svømme i land.
(Fortellingen fortsetter neste gang…)
Illustrasjon: Wilfred Hildonen
