Ingrid Okstad fra Trondheim og Reidun Kristiansen fra Nordreisa var to fornøyde publikummere etter årets Kyläpeli, som de omtaler som en følelsesmessig berg- og dalbane. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

 

Ingrid Okstad og Reidun Kristiansen var med på alt under årets Kyläpeli. – Det har vært veldig berikende opplevelser.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

– Det har, fra første forestilling her, vært en dag opp og ned følelsesmessig. Man har kastet hit og dit under de tre forestillingene vi har vært i gjennom.

Det sier en tydelig beveget publikummer, Reidun Kristiansen, like etter at Kyläpeli-arrangementet International theatre afternoon ble avsluttet på Halti søndag i forrige uke.

– Både det siste med Kvääniteatteri, men også det første med Christophe Le Menn (fra TeatrePiba, journ. anm.), en fantastisk forestilling. Det at de forteller om sine egne erfaringer, sine liv og opplevelser, er helt fantastisk å høre på. Det er så sterkt.

Kristiansens venninne, Ingrid Okstad, er på ferie i Nordreisa. Hun stiller seg bak dette:

Tull og tøys

– Dette var sterkt og veldig gjenkjennbart. Jeg kjente igjen meg selv i mitt liv, fra jeg var helt ung. Egentlig i alle disse tre forestillingene på hver sin måte, sier hun.

– Jeg var veldig ung da jeg skulle ut i verden, og plutselig fikk jeg barn. Jeg ble alene med barnet. Jeg var gravid og ikke god nok for hans familie.

– Samtidig hadde jeg selv en farfar som ikke snakket med meg i svangerskapet. Tull og tøys, sier vi i dag, men det var en annen tid, sier Okstad.


Skuespilleren Brecht Wassenaar framførte «Fanfare» på frisisk i foajeen på Halti. Manuset er ført i penn av føromtalte Wessel de Vries. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Ingen språkproblemer

Alle tre forestillingene ble lest på sine respektive minoritetsspråk; Bretonsk, frisisk og kvensk.

– Og selv om dette ble framført på språk dere selv ikke snakker, så har det gjort inntrykk?

– Det fungerte fint med oversettelser og teksting på norsk. Det var ingen problem, og måten det ble gjort på var et veldig godt konsept, sier Kristiansen, og legger til:

– Det gjorde ingenting hvilket språk det var, det var så gjenkjennelig.

I tillegg til norsk tekst ble det også, så langt Ruijan Kaiku kjenner til, tolket fra bretonsk og frisisk til kvensk denne dagen. Det var altså mulig å ha kvensk lyd på øret mens lesingene foregikk.

Kristiansen synes det er interessant at Kvääniteatteri har kontakt med minoritetsteatre i andre land på denne måten.

– Det er utrolig spennende og veldig bra.

Bevissthet og stolthet

På spørsmål om hva som i det hele tatt lokket damene til arrangementet,

– Vi er bare noen nysgjerrige mennesker. Kjempe nysgjerrig på alt som foregår, ler Kristiansen.

– Det har vært veldig berikende opplevelser. Jeg var heldig som var her på ferie akkurat nå, det har vært flott å være her og få oppleve alt dette, sier Okstad.

De fikk også med seg arrangementene på Kuivakoski/Tørfoss kvengård dagen i forkant:

– Det var også en flott og fin dag, der vi fikk påfyll av kultur, musikk, natur, alt sammen. Det var helt fantastisk. Det har vært en super helg, sier Kristiansen.


Gjorde inntrykk: Ørjan Steinsvik, Inger Birkelund og Frida Lydia Virtanen gjorde scenisk lesning av manuset Sallikaa lasten tulla minun tykö (La de små barn komme til meg). (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Videre gir hun arrangørene et velfortjent klapp på skuldra.

– Vi er heldige som har så mange gode krefter i denne kommunen. Det er helt utrolig hva vi har kommet fra og hva vi har fått, blant annet fordi at dette bygget eksisterer, sier Kristiansen, og peker på Halti.

– Det har gjort mye med kulturen, rett og slett, og bevisstheta vår gjennom alt det påfyllet vi får.

– Da tenker du på bevisstheta rundt det kvenske?

– Ja, det er blitt en bevissthet rundt det, og en stolthet, sier Kristiansen.

Godsliten

– Jeg er så beveget etter disse to dagene, og kjenner meg helt sliten. Godsliten, sier Kristiansen.

– Men jeg er glad for å ha vært igjennom disse følelsene. Det har vært veldig fint, legger hun til.

– Ja, det har vært veldig fint, og nå har vi brukt opp papiret vi har i veska, ler Okstad.

Les også:

Åpenhjertig Birkelund: – Begynte som et oppgjør