Ishavsskipper Johannes Persen Gurrho fra Hammerfest, føreren av sluppen Victoria, var kjent som litt av en våghals. En engelskmann beskrev han som «en herre med en utsøkt smak for varmt selblod.» («- a Gentleman with a refined taste for warm seal blood»). Gurrho var født i Finland, som mange ishavsskippere nordpå.
I slutten av september var hele ishavsflåten tilbake i Hammerfest, unntatt Victoria. I slutten av oktober dukket skuta endelig opp, uten klyverbom. Begge rekkene var knust, bare rekkestøttene sto igjen. «Fartøiet saa ut som en plukket kraake.» Victoria hadde mistet tre mann.
Under sjøforklaringen fortalte Gurrho at de hadde seilt inn i en forferdelig storm mellom Spitsbergen og Bjørnøya den 8. oktober. Skipperen sto selv til rors da en svær brottsjø slo inn akterut. Han ropte til mannskapet på fordekket at de måtte holde seg fast. Gurrho ble skyllet fram over dekket, men heldigvis ble foten sittende fast i surringen som holdt en av fangstbåtene til dekket. Da han reiste seg, konstaterte han: «Rækken forud var væk, kun det fraadende Hav. Kahyt og Lugar var halvfyldt av Vand. Det frembød liden utdsigt til Frelse.» Brottsjøen hadde feid natthuset med kompasset og tre mann over bord.
De lå og drev et par dager før uværet la seg. Mannskapet mente de burde dra tilbake til Spitsbergen, men det nektet skipperen.
På spørsmål fra retten om hvordan han greide å navigere til Norge uten kompass, fortalte Gurrho at han hadde lagt ei lus på et stykke hvitt papir fordi lusa har for vane å gå i retning nord. Han hadde ført Victoria og resten av mannskapet trygt hjem ved å følge lusa som skipperen, med bestemthet, hevdet alltid vandret i kompassretning nord. Han forklarte retten inngående hvordan lusa krøp i kompassretningen under baut.
De hadde mistet håndloggen, men skipperen «loggede Farten ved Hjælp av Pulsslagene». Under overfarten fikk de inn noen store brottsjøer, men de hengte ut liner med spekkstykker i enden. Spekket avga olje som dempet bølgene.
«Det bemærkes at Skipper Persen ingen Kundskap har om Naviationen end den under sine Reiser til Spitsbergen har praktisert sig til.»
Det hører med til historien at rederen fikk Victoria reparert, og året etter mønstret Gurrho på som skipper og dro tilbake til Spitsbergen på fangst.
I ettertid kan en stille spørsmålet: Kan det ha seg slik at vikingene navigerte ved hjelp av lus? Hittil har de vært et mysterium hvordan vikingene fant fram når de krysset Nord-Atlanteren til Island, Grønland og Amerika. Kanskje viste lusa vei? Skipper Gurrho hevdet bestemt at lusa alltid følger kompassretning nord.
Kan det også være slik at våre forfedre fastslo farten på et fartøy, ikke ved å telle knop, men noe så enkelt og banalt som å telle sine egne pulsslag?
I sin ishavskarriere hadde Johannes Persen Gurrho overlevd forlis, amputert sine tær for å hindre spredning av koldbrann og vært i nærkamp med isbjørn og hvalross. I 1873 falt han i sjøen inne på havna i Hammerfest og druknet.
