Tornionlaaksolaiset-johtaja, Hans Hedemalm, Kväänifästissa Pajalassa. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Både fra svensk og norsk side trekkes det grenseoverskridende samarbeidet fram som en styrke for minoriteten.
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
– Det er kjempeviktig for oss.
Det sier Hans Hedemalm, styreleder i Svenske tornedalingers riksforbund – Tornionlaaksolaiset (STR-T), når Ruijan Kaiku treffer ham på Folkets hus i Pajala under Kväänifästi-seminaret sist torsdag, og ber ham fortelle hvorfor dette arrangementet er viktig for organisajonen.
– Vi jobber mye med synlighet. Dette er en glimrende mulighet for oss å fortelle hvem vi er, hva vi gjør, og om samarbeidet over grensen til Norge og Finland.
Også samarbeidet over landegrensene, som blant annet også innbefatter Kväänifästi i seg selv, omtaler forbundslederen som viktig.
– Det bygger minoritetens fundament mye bedre. Man snakker med en sterkere røst, også overfor myndighetene, sier Hedemalm.
En fraværende historie
Til stede under seminaret i Pajala var også Norske kveners forbund – Ruijan kvääniliitto (NKF–RK) og Kvääninuoret, som begge er samarbeidsparter bak Kväänifästi.
NKF–RK var godt representert med blant andre leder Kristin Mellem, nestleder Rune Sundelin, generalsekretær Vilde Christoffersen Walsø, og flere til, i tillegg var blant andre leder Rebecka Ekeland og styremedlem Henrik Madsen fra den kvenske ungdomsorganisasjonen å se i salen.
I en uttalelse til RK sier Mellem seg enig med Hedemalm i at samarbeid over grensene er viktig.
– Kvener, tornedalinger og lantalaiset er jo søsterfolk og slektninger. Vår felles historie har vært bortimot fraværende i nasjonale historiebøker. Det trengs en massiv innsats, og vi ser at det gir større tyngde når vi går sammen om å løfte kultur, språk og kampen for likeverd, sier hun.
Hun forteller at kvenforbundet er glade for å være med og til stede, og at de har hatt et hyggelig lunsjmøte under seminaret sammen med STR-T og ungdomsorganisasjonene (Kvääninuoret fra Norge og Met nuoret fra Sverige, journ. anm.).
– Vi står i mye av det samme, og er glade for å møtes, sier hun.
Kristin Mellem og Hans Hedemalm leder hver sin landsdekkende minoritetsorganisasjon i henholdsvis Norge og Sverige. Begge ser verdien av samarbeid på tvers av landegrensene. (Kuva: NKF–RK)
Mellem trekker også fram en hyggelig «bivirkning» med samarbeidet:
– Det er veldig hyggelig å møte gamle venner og bli kjent med nye, i en spennende setting med foredrag, musikk, dans og käsityö. Att på til viser Pajala seg fra sin beste side – med strålende sol, sier hun.
Rundet sitt «Kapp horn»
Under intervjuet med Hedemalm, som er forholdsvis fersk i styreledervervet i den landsdekkende minoritetsorganisasjonen, ber RK ham fortelle litt om seg selv og sin bakgrunn.
– Jeg har jobbet tre tiår i utenlandsprosjekter, deriblant i Sida (Swedish International Development Cooperation Agency, journ. anm.), EU, Australian aid og flere andre, og har alltid kommet i kontakt med minoriteter.
Nå, sier han, føles det som han har rundet sitt «Kapp horn.»
– Jeg er tilbake i Sverige og så lander jeg liksom i min egen minoritet. Det føles veldig bra og inspirerende å få anledningen til dette. Litt emosjonelt også, innrømmer han.
Hans Hedemalm. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
– Snakker du meänkieli selv?
– Nei, og det var en av hovedgrunnene til at jeg nølte litt med å ta oppdraget.
Men så, sier han, tenkte han på sin far som var på arbeidsstue i Karesuvanto og fikk stryk fordi han snakket meänkieli.
– Han skulle skjemmes fordi han snakket vårt språk. Og nå skulle liksom jeg skjemmes for at jeg ikke gjør det? «Nei», tenkte jeg; «Nå får det holde. Jeg aksepterer oppdraget.»
Tror utredning kommer
Like før RK treffer Hedemalm har han, sammen med virksomhetsleder Eva Kvist, fortalt de rundt 60 tilhørerne i salen på Folkets hus hva STR-T gjør og hva som er viktig for dem.
Deriblant fortalte duoen om urfolksbegjæringen for minoriteten tornedalinger, kvener og lantalaiset.
– Kan du si litt om status på dette?
– En søknad er sendt inn for noen år siden. Vi har vært en anerkjent minoritet siden år 2000, men vi er ikke akseptert som urfolk. Men vi har hatt en Sannhets- og forsoningskommisjon som har anbefalt å se nærmere på dette spørsmålet, sier han.
– Vårt offisielle standpunkt i STR-T er kort og greit å følge disse anbefalingene, og så får vi se hvordan det går.
Hans Hedemalm og Eva Kvist fra STR-T fortalte blant annet om organisasjonens urfolksbegjæring i Sverige. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
– Tror du det blir en utredning, da?
– Det tror jeg. Staten har selv anbefalt det gjennom kommisjonen, så jeg tror nok de vil utrede det, og så får vi se hvordan det ender, sier han og tilføyer:
– Det er litt problematisk i og med at samene er et urfolk, og vi har levd med ved deres side gjennom alle år og alle tider, men det har man ikke riktig forstått nede i sør. Verken i Oslo eller i Stockholm.
Det viktige ut fra menneskerettighetene, sier han, er at minoritetene skal få si sitt og at de får sine rettigheter.
Kristin Mellem var blant dem som kommenterte Hedemalms og Kvists innlegg. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
– Dere nevnte noen av de som støtter begjæringen. Men opplever dere motstand?
– Det er litt tidlig for meg å si, jeg har bare vært her et par måneder. Men åpenbart må det være noen slags motstand. Men jeg tror det kun er nøling fra regjering og kulturdepartementets side.
– Hva med minoriteten selv?
– Rykter sier at det finnes noen stemmer som er imot, men at det gjerne er velassimilerede tornedalinger som bor sør i landet og som kanskje har bodd der lenge. De har ikke den samme følelsen som folk her oppe, sier Hedemalm.
– Selv har jeg ikke opplevd noen direkte motstand mot det.
Les også:
