Rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen var sentral i forestillinga, også i sin fysiske form. Her ser vi Mikkel Soleng Rundberg fra Beaivváš holde den godt og vel 700 sider lange rapporten. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Både reisaværinger og tilreisende trosset været da skolegårdsforestillinga «Fuck, fuck, fuck» ble åpnet for hvermannsen – etter skoletid.
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
– Kaotisk, samtidig som den både er artig og føles veldig viktig og alvorlig.
Det sier Mikkel Soleng Rundberg (21), som spiller den ene av de tre hovedrollene i forestillinga «Fuck, fuck, fuck», like etter tirsdagens åpne visning utenfor Halti på Hansinkenttä/Storslett.
Les også: Historisk roadshowforestilling og «tre stammers møte»-samarbeid
– For oss som utøvere på scenen vil jeg si at det er en veldig leken forestilling, sier han.
Om lag 60 publikummere trosset de forholdsvis våte og kjølige værforholdene denne ettermiddagen, for å overvære den tredje og hittil siste planlagte åpne oppsetninga av denne forestillinga, som primært er laget for elever på videregående skole i Troms.
Ruskete høstvær til tross, mange ville få med seg den åpne forestillinga. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
– Stort
«Fuck, fuck, fuck» tar utgangspunkt i Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport og er bestilt av Troms fylkeskommune.
Leverandørene på sin side heter Kvääniteatteri, Beaivváš og Hålogaland teater, i det som må kunne karakteriseres som et smått historisk samarbeid.
– Gjør dette noe med dere personlig? Du er fra Beaivváš, Astrid Serine Hoel fra Kvääniteatteri, og dere er vel der av en grunn?
– Absolutt. Den rollen jeg spiller som same, og hun som kven; jeg vil si at det betyr veldig mye for oss å representere de folkegruppene i denne typen forestilling, sier Rundberg.
Han sier at det føles ekstremt viktig for ham personlig.
– Det å vise at vi er her, og har en forestilling som representerer oss og viser oss fram, er stort, sier han.
– Har du noen ganger spilt i en forestilling som er viktigere?
– Nei, dette er Norges viktigste forestilling, det er jeg helt sikker på, svarer Rundberg momentant.
Som Mikkel Soleng Rundberg selv antyder, det var både kaos og artigheter mellom de mer alvorspregede slagene. Han spiller «samen» i forestillinga «Fuck, fuck, fuck». (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Har lært mye
Skuespilleren forteller at han opplever at forestillinga i all hovedsak er blitt godt mottatt.
– Det er alltid noen som kommer og snakker med oss etter forestillinga, folk som ikke vet og som gjerne vil vite mer, og det gir veldig mye, sier han.
– Det er kanskje folk som aldri har tenkt over disse tingene før. Vi ser av og til at ikke alle henger helt med i starten, og så ser vi det øyeblikket der vi griper dem, og så har vi dem. Og da har vi på en måte gjort jobben vår, sier Rundberg.
– Vil du si at din egen kunnskap har økt i denne prosessen, gjennom forestillinga?
– Det vil jeg absolutt si. Jeg visste ikke om denne rapporten før jeg fikk jobbtilbudet, så jeg har lært utrolig mye. Det har vært en liten åpenbaring i forhold til det. Alt jeg kan om rapporten har jeg lært på grunn av dette prosjektet, innrømmer den unge skuespilleren.
Vår alles sak
Blant de frammøtte i publikum traff Ruijan Kaiku ei dame som skuespilleren kjenner godt, nemlig hans egen bestemor, Liv Rundberg.
Hun hadde tatt turen over kommunegrensa, fra Kaivuono/Kåfjord, for å få med seg forestillinga for andre gang.
– Jeg så forestillinga i Tromsø ganske tidlig og synes den var veldig god. De har hatt mange forestillinger etter det, og nå synes jeg at den er den enda bedre, sier hun, og legger til:
– Det er en fantastisk, sterk, artig og rørende forestilling.
– Hva er det som berører?
– Blant annet når de tar opp disse skjermene til slutt, og den lille jenta leser i fra rapporten, sier Rundberg.
«Nordmannen», spilt av Kristoffer Anker fra Hålogaland teater, holder skjermen som viser den da 11-årige Villen Yttregaard Jakobsen, som berørte mange under «Norge lytter» i 2023. Det later hun til å fortsette med gjennom reprisen i «Fuck, fuck, fuck.» (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
På skjermene fikk publikum se et utdrag, og for mange et gjensyn, fra da reisajenta Villen Yttregaard Jakobsen fikk æren av å avslutte «Norge lytter», den direktesendte opplesningen av rapporten fra Nationaltheatret i juni 2023.
Les også: – En flott avslutning med Villen
Deretter ble skjermene snudd, og på baksiden var det et speil, som publikum fikk se seg selv i.
– Det synes jeg blir så sterkt. For det er jo vi som-, det er jo vår sak, alle sammen, å gjøre noe med dette. Det er jo da det kanskje er noe etter rapporten, dersom vi alle tar fatt i det, sier hun.
Kvääniteatteris Astrid Serine Hoel spilte «kvenen.» Her holder hun speilet mot publikum helt på slutten av forestillinga, som en indirekte beskjed om at «nå er det opp til dere.» (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
– Og hvordan er det å se ditt eget barnebarn på scenen i en slik forestilling?
– Det er morsomt. Vi har jo fulgt ham fra han kom, og har sunget og spilt mye med ham opp igjennom, sier bestemor Rundberg, og fortsetter:
– Han har veldig flott kontroll både på stemmen og kroppen. Og ikke til forkleinelse for de andre, for alle var veldig flinke, men det er klart det er stas å se sitt eget barnebarn, sier bestemor Rundberg.
Hun var spent på publikumsoppmøtet, særlig med tanke på værforholdene, og trodde ikke så mange ville komme.
– Det var imponerende mye folk. I Kåfjord har det blåst forferdelig i dag, og vind er det verste for forestillingas del, sier hun.
Dessuten var publikum påskrudd, skal vi tro henne:
– De artige tingene gikk inn, folk humra og lo, samtidig som jeg tror de tok budskapet inn over seg.
Hun mener forestillinga burde blitt vist også utover de videregående skolene i Troms.
– Den burde absolutt videre ut i landet, både til unge og eldre.
Les også:
