Om mange år er alt glemt – unntatt torvtaket på Kventun-smia

Turvetkatto kursi: Marit Olli Siri og Arild Nyberg i sving ved mønet. Å legge torvtak følger en eldgammel og nokså rett fram oppskrift, så etter kurset i regi av instituttet mestrer de faget på høyst anvendelig nivå. (Foto: Arne Hauge)

 

Det hjemmelagde taket var gammeldags allerede fra dag en, likevel er levetiden formidabel.

 

Arne Hauge

 

Bark fra bjørk og gress som har blitt forfremmet til torv. Det er seige saker, men kan torvtaket vare i over hundre år?

Først gjorde vi som kråka, bare mindre grasiøst, da vi på oppfordring fra kursdeltaker Marit Olli Siri kravlet opp på det nylagte torvtaket på smia på Kventunet i Børselv.

Der oppe ble det tid til en hyggelig prat med kursdeltakeren. Vi så utover lendet:

– Du hadde helt rett. Det er faktisk særegent å sitte her oppe. Mykt liksom, og stor utsikt. Bedre enn man skulle tro da man sto nede på bakken.

– Ja, det er en helt spesiell følelse, å kjenne torva under seg og se ut over det fantastisk fine landskapet her i Børselv. Det er helt nydelig, særlig i så fint vær, sier Olli Siri, som kom helt fra Kirkenes for å delta på kurs i disse tidlige septemberdagene i Børselv.

– Hvorfor meldte du deg på?

– Fordi dette er en unik mulighet til å lære seg å legge never og torv, som er en veldig gammel og tradisjonsrik teknikk for å dekke tak. Holde dem vanntette.

– Og det varer jo i all evighet, så å si. Hvis man gjør det på rett måte, sier Olli Siri, som håper å få bruk for kunnskapen hun snappet opp i kvenbygda ved fjorden. Helst flere ganger i løpet av livet.

– Sølvi Johansen er leder for stedets kvenforening, du nevnte hennes navn i forbindelse med torvtak?

– Det stemmer. På starten av kurset var vi borte på hennes eiendom og så på et byggverk som hennes far har lagd en gang. Der er det et torvtak som nok trenger restaurering. Jeg husker ikke helt hvor mange år siden det ble lagt, men det er lenge siden.

– Sølvi får hjelp?

– Ja, og derfor er Sølvi også med på kurset. Hun har lyst til å ta vare på det taket, og jeg har sagt at hun skal bare si fra. Jeg kan være med, som arbeidskvinne sammen med de andre, bekrefter den vordende torvtekker.

– Men igjen, som kirkenesværing, hvorfor interesse for torvtak i stedet for mer moderne tekking? Isola og sånt?

– Fordi torvtak er veldig vakkert, og på tømmerbygningen er det helt perfekt. Og så er det veldig varig, sier hun, og forteller at hun er både samisk og kvensk med slektsrøtter til og med i Børselv. Marit har ei oldemor og ei farmor som ligger på stedets kirkegård.

– Så hvor lenge varer egentlig torvtaket her på smia?

– Vi har lagt mange lag med never under, så vi satser på at det varer veldig lenge. På kurset har vi sagt oss i mellom at når våre tippoldebarn kommer hit på Kventunet for å se på fortidsminner, så kan de si at ja, det her torvtaket har tippoldemor og tippoldefar vært med å legge.

Arild Nyberg er trofast med på det meste som skjer ved instituttet i nord. Den drevne altmuligmannen sier at det fins torvtak som er både 100 og 150 år gamle, som fremdeles er vanntett og like godt.

– Så lenge man gjør litt vedlikehold så skal det vare veldig lenge, sier han. Vi spør hvordan det har seg at et organisk materiale kan vare like lenge som steintak, som skifer.

– Her hos oss har vi lagt tre lag med never under torva, men enkelte plasser er det helt opp til syv lag med never. Det er det vanntette sjiktet, som ikke råtner. Det tar tar opp og avgir fuktighet, men råtner aldri. Så lenge man vedlikeholder sånn at det er torv på den, så ikke sola får lov til å rive det i stykker, så holder det seg vanntett i hundrevis av år.

– Sola tar neveren?

– Ja, med tiden vil det tørke og torva siger sakte ned. Etter hvert må man etterfylle med torv. Og oppdager man en lekkasje på innsiden, så løfter man bare torva opp og legger på et flak never under torva. Problem løst. Og ingen ting er spikret fast, så man kan bla opp og stikke torv under igjen sånn at det blir vanntett.

– Det høres ut som kostnadseffektive saker?

– Det stemmer, og lett å få tak i vedlikeholdsutstyr. Bare å flekke seg et par gode flak med never så kan du reparere.

– Moderne gressplen på taket er kanskje ikke det samme?

– Der er det plastikk som underlag. Knorteplast, som er den moderne juksemetoden. Dette er den gammeldagse metoden, med never og torv og torvholdsbord som holder torva på plass. Og knekter, torvholdskroker av einer som holder bordet på plass. De er seige som fy, så planken holdes godt fast, tilskynder han.

Der har vi det. Enkelt og greit. Når torva med tiden prøver å sige sin vei, holdes den trygt fast av en langsgående planke ved takfoten. Som i sin tur holdes av mange slike knekter av einer. Pluss detaljer som at neveren er brettet rundt planken så den ikke råtner.

Som et imponerende kuriosa tar vi med at Arild på egen hånd nylig flyttet på det andre bygget som i disse dager har fått seg torvtak. Nemlig det ene av de to byggene som ble reist med den totalt spiker-frie grindbygg-metoden, og som vi skrev om i april og mai i fjor. Bygget trengte noe mer avstand til den glohete smia, og Arild brukte en uslåelig kombinasjon av list og lempe og tålmodighet.