«Slektsforskning er nok den aller mest spennende hobbyen som fins»

Som takk for sin innsats fikk Vigardt Altaboka 2026 og en rundtur i gruvebygda Kåfjord. Her sett sammen med Einar Nikolay Mikkelsen, leder for Slekt og Data i Alta og varamedlem til styret i Slekt og Data Nord. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

 

Rundt 95 prosent av alt norsk arkivmateriale er ikke digitalisert. – Hvis man tenker at alt fins på nett, så gjør det ikke det. Man må ut og grave, gjøre en jobb selv, sier Kai-Samuel Vigardt. Få med deg slektgranskerens beste tips.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge

 

Selv om bare en liten porsjon er digitalisert her til lands, fins det millioner av sider som er scannet. En form for avfotografering. Noe som betyr at du fysisk kan gå inn og lese og lete etter ditt eget slekts-snacks.

En som virkelig har gjort den jobben, er slektsforsker, foredragsholder og TV-personlighet Kai-Samuel Vigardt. Kjent fra NRK-programmet «Ukjent arving» og mannen bak ei facebookside med over 19 000 følgere. Han, tenkte vi da Vigardt gjestet Alta museum i oktober i år i regi av Slekt og Data, Alta historielag og museet selv, har nok  gode råd også til kvener som drømmer om å lete i egen fortid.

– Hvis folk vil grave seg tilbake i egen historie, hvor er det lurt å starte? Er det bare kirkebøkene?

– Kirkebøker og folketellinger er viktige kilder som gir mange navn, datoer og bosteder, men forteller nødvendigvis ingen stor fortelling. Men det fins mange arkiver som gjør det, og det er totalen av alt du klarer å finne som til slutt kan bli en slik stor familiefortelling.

– Så hva er første steg?

– Det aller første man bør gjøre er å snakke med slektninger. Jo eldre, og flere, jo bedre. Jobbe systematisk og notere ned det man finner, inkludert det man ikke finner. Prøve å spore opp mest mulig om forfedrene, som for eksempel hvor de gikk på skole, finne kilder som kan si noe om de var fattige eller rike, og hva de jobbet med. Der fins det mye kommunalt arkivmateriale som blir lite brukt, det fins skolearkiver, fattigvesenarkiver og mange kilder knyttet til eiendom. Mange var husmenn eller hadde festekontrakter, og fikk etter hvert kjøpe eiendommene sin. Så spørs det hvor dypt man ønsker å gå, for det er tidkrevende, sier eksperten.

Det man finner, kan overraske. Hvis man har et «staselig» etternavn og mistenker at man kanskje er fra en storgård, så kan svaret være at slekta i stedet kom fra husmannsplassen under storgården. Slekta kan nemlig ha valgt seg nytt etternavn, og valgt seg storgårdens. Det, sier Vigardt, åpnet nemlig navneloven av 1923 for. Og mange nyttet høvet.

– Du nevnte fattigvesenarkivet, hva er det?

– Før var ikke Norge en velferdsstat som i dag. Alt kostet penger, fra fødsel til død. Det var knyttet stor usikkerhet til livet, sykdom og mye annet, og mange trengte økonomisk hjelp. Ikke bare en gang i livet, men mange ganger. Kanskje hjelp til å kjøpe sko til barna da de begynte på skolen, hjelp til å kjøpe ved om vinteren, eller kjøpe en sekk settepoteter på våren. Det var mange ting å få hjelp til fra fattigvesenet, og det vil stå nedskrevet i arkivene.

– Ofte kunne folk skrive lange brev til fattigvesenet. Det var rett og slett tigging, hvor du måtte legge deg flat og nå inn i hjertet til saksbehandleren. Det kan være sårt å lese hvordan folk slet. Jeg råder folk til å bruke fattigvesenets arkiver mye mer.

– De er ikke scannet?

– Nei. Så da må man fysisk reise og se, de fins enten i den kommunen hvor folk bodde, eller er innlevert til interkommunale arkiver. Det burde forresten i større grad vært scannet, digitalisert og lagt ut på nett.

– Og skolearkiver?

– De er interessante, for de kan gi et innblikk i hvordan folk hadde det. Spesielt barna. Læreren eller foreldrene kan ha skrevet brev, om forhold som gjorde at barna ikke kom på skolen og mye annet.

– Og så er det gravminner hos Slekt og Data. En kjempefin base hvor frivillige over mange år har registrert flere millioner gravsteiner, eller gravminner, i Norge. Også gravminner som er slettet for mange år siden vil være der, hvor man enkelt kan finne gravsteinen og se årstall, navn og annet. Der kan man søke på navn, sier Vigardt, som naturligvis også peker på Nasjonalbiblioteket. Som har scannet millioner av aviser og hundretusener av bøker.

– Sosiale medier før i tiden, det var avisa. Hvis noe skjedde, ble det annonsert der. Kanskje noen som fikk barn utenfor ekteskap og søkte etter barnefaren, dødsannonser og omtale av begravelser, eller hvis noe mer hyggelig skjedde rundt en person. Mange sånne ting kan man finne gjennom Nasjonalbiblioteket, sier han, og nevner også bygdebøker og ulike eldre samleverk med oversikt over folk med utdannelse.

– Mange i Norge ble også intervjuet av radio i løpet av livet, mye av radiomaterialet til NRK er digitalisert, hvor Nasjonalbiblioteket har oversikt over alle radiosendingene. Kanskje bestefar ble intervjuet en gang, kanskje fins det et lydopptak?

– Hvordan søker man der i praksis?

– Gå inn på Nasjonalbiblioteket, og søk fritt i nettbiblioteket deres. Der kommer det også opp faner over alt fra bøker og radio til brev og manuskripter. Det er gull for alle som er interessert i historie. Det er så mye som er skrevet om, langt mer enn det man finner bare i folketellinger og kirkebøker.

Digitalarkivet, minner Viagardt om, har også tusenvis av kilder som er scannet, til sammen mange millioner dokumenter og protokollsider. Foruten kirkebøker og folketellinger finner du dødsfall og skifter, tinglysingsmateriale, panteregistre og emigrasjonsprotokoller.

– Da må man vite hva man leter etter. For eksempel hvis man hadde familie som tilhørte en frimenighet og ikke statskirken, da ble ikke barnet døpt, men det ble likevel innskrevet, bare i andre type dokumenter/protokoller. Alle lederne for ulike trossamfunn var pålagt å rapportere fødsler inn til statistisk sentralbyrå. Da er alt scannet, og man kan derfor lete gjennom materialet ved å gå inn og bla. Ofte mange sider før man finner det man leter etter.

Igjen, det beste, og absolutt første, rådet er å snakke med de eldre. Her fins det mye muntlig kunnskap som snart vil gå tapt, og som man siden aldri vil kunne finne i noe arkiv, minner han om.

– Bilder er også kjempeviktig å samle inn. De gir også en fin inngang for å spørre de eldre om hvem man ser på fotografiet. Det har jeg selv god erfaring med. Viser du et bilde til et eldre menneske, da får du gjerne informasjon, tilrår han.

– Slektsgransking høres ut som mye jobb?

– Det er det. Hvis man tenker at alt fins på nett, så gjør det ikke det. Man må ut og grave, og gjøre jobben selv. Det som også er fint er at man selv styrer tempoet, og hvor mye tid man ønsker å legge ned i det. Du må lete for å finne bitene i puslespillet, og når du får alle bitene på plass, da kan det bli et veldig fint bilde. Da kan man erfare at slektsforskning kanskje er den aller mest spennende hobbyen som fins.

Noen setter bort egen slektsforskning til andre. Det, sier Vigardt, har definitivt aldri fristet. Halve moroa, sier han, er å bli kjent med egen slekt gjennom eget arbeid. Hans siste slektsforsker-turné tok ham til Vadsø, Alta, Tromsø og Harstad. Før det bar hjem til Oslo. Vi spør om han trivdes nordpå.

– Helt klart. Det er ekstra fint å møte andre som også har en minoritetstilhørighet. Ofte på Østlandet er folk «bare norske», de kan ikke alltid relatere seg til alt som vi med minoritetsbakgrunn gjør, det blir noe annet når folk deler mye av de samme historiene og skjebnene. Da kan man i større grad relatere seg til hverandre, sier han.

Rom og romani. Som et funfact tar vi med at Romania har ingen ting med romanifolk å gjøre, og at «rom» betyr «mann» på romanispråk. Norske rom, sigøynere, kaller sitt språk for romani, det samme gjør norske romanifolk, de reisende. Norge er også det eneste landet i verden som har definert den etniske folkegruppen Vigardt tilhører, romanifolket/tatere, og romer (sigøynere), som to ulike nasjonale minoriteter.

– Det handler først og fremst om ulik innvandringshistorie. Rom kom på midten av 1800-tallet, mens romani/tater kom hit første gang for rundt 500 år siden. Det ga de to gruppene helt ulik erfaring med assimileringspolitikken og fornorskningen.

 

Gode steder å begynne:

Slekt og data
Gravminner
Nasjonalbiblioteket
Digitalarkivet (Nasjonalarkivet)
Fattigvesen-arkivet
Kirkebøker
folketellinger