Gjennom båtbygging, kurs og demonstrasjoner, gjør brødrene Dagfinn og Øyvind Lindbäck (til høyre) en god innsats for restaurering av elvebåtkulturen i Porsanger-elvene.

 

– Elvebåten er som språket, den må brukes i det daglige, sier brødrene Øyvind og Dagfinn Lindbäck.

 

Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Etter flere års planlegging startet brødrene Øyvind og Dagfinn Lindbäck i fjor sommer produksjon av elvebåt. Elvebåten folk fikk se og prøve under Kippari-festivalen 2019, var en kopi av en Lakselv-båt som i sin tid ble laget av brødrenes bestefar, den nå avdøde Robert Lindbäck, som lagde båten sammen med Sverre Opdahl fra Skoganvarre.

Naturlige materialer er brukt, med spanter, baug, akterende og kjøl laget av virke fra dalen, altså stedets materialer. Bordene må være fine og rene i kvistene, og er håndplukket fra Ivalo nær russegrensen.

Litt kortere

– Det er brukt reinhår og tjære i alle skjøter, og båten er klinket som i gamle dager. Vi er riktig godt fornøyd med resultatet, sier båtbyggerne, som under festivalen lot folk mønstre på for en stakeferd ned og opp kulpen under brua i Børselv.

Kulpen nedenfor brua i Børselva egner seg perfekt for å gi festivalpublikum og andre besøkende en tradisjonell stakeopplevelse. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)

Farkosten er rundt 7,5 til 8 meter lang, slik den tradisjonelt var i Porsanger-elvene. I Børselva tradisjonelt litt kortere, det samme i Stabburselva.

Elvene i Porsanger har sterkt vært med på å prege mye av den kvenske elvebåtbruken. Elvene, i lag med jordbruket, var hovedgrunner til at folk bosatte seg her, lar Øyvind og Dagfinn oss vite.

En god start

– Dessverre under krigen ble mange båter brent og skutt i stykker, så båten var ikke bare enkel å rekonstruere. Men vi har klart å skrape informasjonen sammen ut i fra båter laget rundt nittenhundretallet, og er godt fornøyd med resultatet. Det er i hvert fall en god start på å restaurere og ta vare på en tradisjon som var i ferd med å forsvinne, sier brødrene.

– Bruken av elvebåt er en dypt savnet kultur i Porsanger-elvene. Dette var som sagt hovedgrunnlaget for bosetting i de mange elvedalene, og elvebåten var som hesten på gården, den betydde like mye og var tilnærmet uunnværlig.

Folk og varer

– Og hadde du både hest og båt, da hadde du status og var velberget, sier brødrene, og forteller at i gamle dager gikk folk gjerne i lag om lakseplass i elva, slik de ofte gikk i lag om å drive jordbruk. Dette var lenge før påhengsmotoren, så båtene ble staket opp og ned av sterke folk med kyndige hender.

Elvebåtene ble konstruert for å drive trygg frakt av folk og varer opp og ned Porsanger-elvene.

For folk langs elvene var elvebåten det sjarken er for fjordfiskeren, men det å fiske fra båt, altså ro laksefiskere rundt i kulpene, har likevel liten eller ingen tradisjon i noen av elvene i Porsanger. De egner seg ikke spesielt godt til det. Båtene var derimot uunnværlige som transport- og framkomstmiddel sommerstid, og den var helt nødvendig i det tradisjonsrike stengselsfisket.

Habile stakere

I Lakselva ble stengselsfisket fjernet ved kongelig resulusjon på slutten av syttitallet, noe som slo bena også under kulturen med bruk av elvebåt.

– Vi ønsker å bidra til å revitalisere kulturen. For elvebåten er som språket, den må brukes i det daglige. Hvis man bare viser den fram en sjelden gang, da er kulturen egentlig knekt, sier de.

Ved siden av å bygge elvebåter, er brødrene også meget habile stakere, og kapable til å gjennomføre også kurs i staking. Stakekurs var planlagt under sommerens festival, men måtte avlyses da kursholder Arne Gustav Sorgmunter brått gikk bort i april i år.

– Det stemmer at vi nok har kompetansen til å holde kurs i staking. Strekningen her i børselva egner seg meget godt, og nærheten til festivalområdet er perfekt. Så det lar seg fint gjøre, bekrefter brødrene.

Begge brødrene er habile stakere, og mer enn gode nok til å instruere andre i den nær utdødde kunsten. Her ser vi Dagfinn i aksjon.