Vi hørte henne synge og fortelle også i fjor da Tana kvenforening feiret 20 år. I år var det konsert hos den samme foreningen, og Emma Kiviniemi var om mulig enda sikrere og mer klokkeklar i sin framføring. Fra trekkspillmester Fredrik Hangasjärvi fikk publikum ikke en eneste tone ute av kurs, samspillet satt som spikret. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)
Musikken, fortellingene, bildene. Konserten med Kiviniemi og Hangasjärvi ga oss hjemlengsel til Tornedalen selv om vi aldri har bodd der.
Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no
Masjok bygdehus i Tana var stedet for urpremieren for «Ko väylä muistelee – Når elven beretter.» Konserten gikk fredag 9. mai i år, foran et publikum som gjennom musikken og historien fikk med seg en helt spesiell kulturvandring i nord.
– Tornedalinger, kvener og lantalaiset sies å være et usynliggjort folk. Konserten handler om hvem er vi, vår historie, og hvor langt tilbake våre røtter går, sa Emma Kiviniemi og Fredrik Hangasjärvi da de tok scenen.
Det varte i to ganger 45 minutter, men volum og hørbarhet var perfekt og tiden fløy. I pausen bød foreningen på utsøkt servering i form av et langbord fullt av smørbrød og kaker, og meldingen fra Torill Merete Børresen, brødrene Svein og Alf Kollstrøm og de andre på kjøkkenet var muntert den at ingen får lov til å gå hjem før alt er spist opp.
De har sterkt samhold i foreningen sin i Tana, alle tar i et tak når det trengs og historien bak selve Masjok bygdehus er en oppvisning i kvensk dugnadsånd.
Konserten har de tenkt på helt siden Emmas opptreden på 20-årsjubileet, det at hun i ettertid teamet seg opp med en svensk mester i dragspel, er et lykketreff og en duo verdig også langt større scener. Så var da også foreningslederen tydelig på at her er det bare å kjenne sin besøkelsestid for andre som trenger noe nytt og friskt å by på til sitt kvenske arrangement. Heldig er den, kan det bekreftes, som sikrer seg dette absolutt gehørbare radarparet eksempelvis til Kvenfolkets dag 2026.
– Her fikk man så mye på en gang. Både vakker konsert, fine bilder og lærerikt foredrag, lød det presist oppsummert fra en publikummer.
Kombinasjonen konsert med bildelagt foredrag fungerte svært bra. (Foto: Arne Hauge)
Det fører for langt å referere alt Emma fortalte, men noen stikkord skal du få. Til «Vals fra Pajala», «En salme til Tornedalen» og andre trekkspill-perler signert Fredrik, la hun ut om et bokstavelig talt grenseløst område hvor folk levde av notfiske og håvfiske, jakt og fangst, jordbruk og reindrift. De opererte med ulike navn på seg selv. Også navn vi ikke før har hørt, altså i tillegg til det offisielle minoritetsnavnet tornedaling, lavlands- eller landlendingnavnet lantalaiset, og kvener, om dem i Ruija.
Duoen fortalte om oppfostringsmanien fra myndighetshold, forsvenskningen som gikk løs både på språket og kulturen, og tornedalsbønder som i møte med harde skattekrav fra Kongen fostret opp egne reinkalver i tillegg til å dra på villreinjakt.
Det ble en vakker og rørende reise gjennom Tornedalen for Alf Steinar Børresen, Thormod Holti og de andre fra den lokale kvenforeningen. Konserten med Emma og Fredrik har de tenkt på siden forrige korsvei, da Tenon kvääniseura markerte sitt 20-års i april i fjor. (Foto: Arne Hauge)
– Tornedalsbøndene anvendte dragreiner for å få hjem høyet. Reinen var lettere enn hesten, særlig om vinteren var den bedre. Hesten åt også mer enn reinen, den var dyrere i drift, fortalte Emma. Så svaret er ja, tornedalingene drev så visst med reindrift. Altså til reindriftsloven i 1928 førbød dette folket å sysle også med rein. På et stort lerret bak Emma og Fredrik dukket det sømløst opp bilder som illustrerte det de sang og pratet om, åpenbart nøye utvalgt.
Dette er pirk fra vår side og noe som sikkert kan fikses med spot-belysning rettet mot Emma og Fredrik, men lerretet hadde også en ulempe. Det ga et et motlys som la musikerne i unødig stor grad av skygge.
– Bruken av jern går mye lengre tilbake enn antatt, fortalte Emma videre, om et folk viden kjent for sine dyktige smeder. Ikke bare noen hundre år, men flere tusen år tilbake, om vi oppfattet henne rett. Og, rart nok, bruken startet samtidig over hele det grenseløse området.
Navn snakket hun om, deres forklarende funksjon. Steder å unnvike, som Pahakoski, den vonde eller fæle fossen, eller gode steder for å finne hvile.
Det er god grunn til å takke Emma og Fredrik for konserten, og vi håper å få oppleve dem igjen. Hvorfor det?
Jo, av samme grunn som man vil høre musikk om igjen eller se en spillefilm på nytt.
Etter konserten sa musikerne seg godt fornøyd. De har allerede rukket å samarbeide en god del i lag, blant annet med mye turnévirksomhet i Nord-Sverige og nå altså med urpremiere i Norge. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)
