Her ser vi Tone Seppola-Edvardsen på en småkjølig sommerdag på Sørøya i Finnmark. (Foto: Privat)
Kvenske Tonelatte fra Tromsø veksler mellom streng forskning og fri diktning.
Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no
Tone «Tonelatte» Seppola-Edvardsen er, blant annet, utdannet sosialantropolog. Hun jobber som forsker på UiT Norges arktiske universitet, ved Institutt for samfunnsmedisin. For en tid siden fikk hun kjenne at tung forskning har sin pris, og hun tok til å lengte etter avveksling.
– Etter doktorgrad og flere år med skriving av vitenskapelige artikler, som jo har strenge krav til form og innhold, har jeg oppdaget at det å skrive dikt er en fantastisk mulighet til å få uttrykke seg friere, og få frem dimensjoner ved livet som ikke så lett får plass i vitenskapen, men som kan ta mye plass i tankene likevel, sier Seppola-Edvardsen, som startet å skrive dikt for om lag to år siden.
– Da hadde jeg nok diktet i underbevisstheten min en stund allerede, men bare bruddstykker som jeg ikke gjorde mer med. Da jeg endelig satte meg ned og jobbet ut et dikt, dukket det opp flere på rekke og rad, og etter det har jeg skrevet mange. Jeg legger dem ofte ut på Facebook og Instagram, sier hun.
Tones kvenske bakgrunn har hun gjennom farens slekt fra Nordreisa/Skibotn samt Tornedalen, mer presist Junosuando. Hun sier hun lenge har tenkt å gripe tak i de kvenske historiene i familien, og nå har hun etter eget sigende så vidt startet.
– Hva som kommer ut av det får vi se, men i første omgang handler det om å ta vare på historier før de blir borte. Diktet «Gjenglemt språk» skrev jeg da det gikk opp for meg at jeg manglet et viktig redskap for å uttrykke meg om kvensk kultur og tilhørighet, og at det å ha mistet dette språket på mange måter er et tap som man ikke tenker over.
– Det tapet hadde jeg ikke kjent på før. Kanskje uttrykker diktet noe som også andre kan kjenne seg igjen i, sier forskeren og dikteren.
Klikk her for Gjenglemt språk
