Einar Giæver (nummer to fra venstre) fra Havnnes. Her i samtale med Egil, Gunn og Rune Sundelin. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

 

På øyperlen Havnnes i Nord-Troms er det, med litt godvilje, gode muligheter for en reise tilbake i tid. Brygga, som i selv er bygd tilbake i 1893, rommer nemlig hundrevis av fotografier gjort over et tidsspenn på mer enn femti år, og fotografen var født i 1882.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

– De fleste bildene er tatt av min fars tante, som het Annie Giæver. Det er også en utstilling i andre etasje med et utvalg bilder, som vi har fått i stand ved hjelp av Nord-Troms museum, Fritt Ord og kulturfondet. Vi får mye ros for den, og det har vi krav på.

Det sier Einar Giæver, som åpnet dørene til museet og tok imot de vel 30 deltakerne som var på kvensk språkleir på Karkku/Havnnes 22. til 24. september.

Les også: – Leiren er en viktig inspirasjonsfaktor

Usynlige kvener

Det lokale bryggemuseet inneholder hundrevis av bilder og gjenstander. Og fotografen, som egentlig het Anna Margrethe Louise Giæver, var født i 1882 på Havnnes og døde på samme sted i 1956. Hun skal ha dokumentert sine omgivelser gjennom fotografier i mer enn femti år.

Folkene på bildene hennes har i stor grad tilknytning til Havnnes, men også fra områdene rundt.

– Bortsett fra bildet av kongen da, han er jo ikke akkurat herfra, sier Giæver.

– Her er bilder av en del samer, men det er ikke så lett å se kvenene, er de her?

– Her er mange samebilder, men vi har ikke hørt om de kvenene.

– Men de var nok her, sier Giæver.


Einar Giæver i samtale med to av leirdeltakerne, Katriina Pedersen og vesle Aile. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Fisk og turisme

– Det stod ei lita brygge her fra før, men i 1893 bygde de den brygga vi står på, så den begynner å få noen år på ryggen, sier han.

En rekke bygg ble bespart under tyskernes ellers brutale nedbrenning av Nord-Troms og Finnmark under andre verdenskrig, og i dag huser det ærverdige bryggelokalet både landhandel og det nevnte museet på Havnnes.

– Og så kan du spørre meg om jeg har bodd her hele livet, og da svarer jeg «nei, ikke enda», sier den spøkefulle 77-åringen.

Giæver er styreleder i Johs. H. Giæver AS og styremedlem i Stiftelsen Havnnes Handelssted. Han forteller at de holder åpent for turister som måtte finne veien til det vesle øysamfunnet.

– Nå er det jo ikke all verden med turister, vi ligger jo på ei øy, selv om det kanskje i år har vært flere enn vi er vant med. De har kanskje hørt om dette lille museet, noen kjenner seg igjen i bildene og har en bestefar eller oldefar som har vært her og jobbet. Det er mange interessante mennesker.


Utvalgte bilder fra Annie Giævers fotosamling er blitt til en egen utstilling, som har fått plass i andre etasje på brygga. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Det er fortsatt drift i det tidligere sentrale handelsstedet, selv om ting forandrer seg litt med tiden:

– Vi kjøper og selger fortsatt fisk, men så kan du si at turismen har fått en større plass, sier han.

– Vi har 14 båter som vi leier ut, 60 senger og til sammen sju forskjellige leiligheter.

– Så her er det overnattingsmuligheter?

– Jada, det er ingen problem, og gode hus, sier han.

Seks dager i uka

På spørsmål om hvor mange fastboende det er i grenda, sier han følgende:

– Ikke så mange, men det er god kvalitet på de som er her, sier han, før han blir mer alvorlig:

– Det er vel cirka 25 fastboende om vinteren, og om sommeren kan vi nok tredoble det tallet, så da er det folksomt.

Han omtaler landhandelen, som holder åpent seks dager i uka året rundt, som «Norges minste.»

– Vi har jo hatt butikk bestandig, men så har vi tatt den noe tilbake ettersom vi må ha en resepsjon til turistene. Så det er en kobinasjon av resepsjon og butikk, sier han.


Det kvenske navnet på Havnnes, Karkku, kan bety ør, skjær, eller flat sandstrekning. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

På landhandelen selger de litt dagligvarer, men har også fiskeutstyr og annet, samt bøker og kopper med tilknytning til stedet.

– Vi har også solar, bensin, vann, og strøm på kaia. Så vi har det meste, sier han.

– Jeg bruker å si: «Vi har ikke alt, men det vi har, det har vi her», avslutter Giæver.