Lise Brekmoe ønsker å lage en spillefilm som belyser kvenske forhold under andre verdenskrig (Foto: Heidi Nilima Monsen)

 

– Det er så mange historier vi ikke har belyst ordentlig, sier Lise Brekmoe fra Nordreisa. Nå vil hun blant annet bruke sin egen familiehistorie i en kvensk spillefilm om andre verdenskrig.

 

Heidi Nilima Monsen
heidi@ruijan-kaiku.no

 

Tirsdag ble det klart at Lise Brekmoe fra Nordreisa får midler til å skape sitt eget kvenske spillefilmunivers gjennom forprosjektet Meän sota – Vår krig. Til daglig jobber hun med formidling av krigshistorie ved Nord-Troms Museum, men hun har også vært engasjert i flere kvenske prosjekter. Nå har hun fått midler til forprosjekt og manuskriptutvikling til spillefilmen som skal skildre hvordan det var å være kven under andre verdenskrig.

– Jeg vil ikke røpe detaljer om handlingen akkurat nå siden vi skal i gang med utviklinga av historien, men både kjærlighet, familie og spørsmål omkring egen identitet og verdien av egen kultur står i sentrum, sier hun hemmelighetsfullt.

Eksperthjelp

Med seg på laget har Brekmoe fått den velrenomerte skuespilleren og regissøren Cecilie Mosli, samt den kvenske filmskaperen Kristin Nicolaysen.

– Jeg er veldig heldig som har to så sterke og dyktige damer med meg på laget, sier Lise. Hun har allerede jobbet sammen med Kristin Nicolaysen på kortdokumentaren «Vi evakuere ikke! Hule-
boere i Jøkelfjord og deres fortellinger». Både Nicolaysen og Mosli skal gi konsulenthjelp innenfor blant annet regi, dramaturgi og manusutvikling, og vil bistå med blant annet gjennomlesninger og tilbakemeldinger.

Brekmoe mener det også vil være naturlig å koble filmarbeidet opp mot det aktive kventeatermiljøet i Nordreisa.

–Det er viktig å bygge opp om hverandre der det skjer Nordreisa. Det vil også være naturlig å se til Nord-Sverige og de kreative miljøene der, deriblant Tornedalsteateret og flere musikere, sier hun.

Ikke snakket så mye om

I sitt arbeid ved museet har Brekmoe savnet å kunne formidle historier fra krigen sett fra kvensk side.

– Jeg har vært interessert i krigen hele mitt voksne liv, og har jobbet mye med temaet. Opp i gjennom årene har jeg tenkt en del på formidling av «våres» krigshistorie. Det har jo vært skrevet mye om at den nordnorske krigshistoria ikke har kommet ordentlig fram, og mange av de tingene som jeg kjenner til er blitt veldig lite belyst, for eksempel hvordan det var å være kven under krigen, som jo kom like etter at det hadde blitt stilt store spørsmål omkring kvenenes lojalitet til Norge, sier formidleren.

Hun sier hun har savnet en nyansert framstilling av krigen, og om relasjonene som har oppstått mellom lokalbefolkningen og soldatene.

– Når man ser på mange av de norske filmene om krigen, som for eksempel Max Manus, så er vinklingen gjerne de slemme mot de snille. Men mange i Nord-Troms og Finnmark levde med en annen virkelighet, sier hun. 

Relasjoner

Brekmoe sier at siden Nord-Troms og Finnmark hadde en enorm ansamling tyske soldater, måtte folk venne seg til et dagligliv side om side med fienden.

– Gjennom filmen ønsker jeg blant annet å stille spørsmålet; Er det egentlig slik at man var en dårlig nordmann hvis man hadde kontakt med tyske soldater? Vi vet jo også at det ikke var slik at alle tyske soldater var forferdelige mennesker. Mange var tvert i mot glad for at de ble stasjonert i Nord-Troms og ikke på østfronten. Soldatene risikerte selv å bli hardt straffet om de ikke utførte ordrer, og de aller fleste savnet familiene sine hjemme. Verden er ikke bare svart-hvit, påpeker hun.

Spikeren i kista

For noen år siden utviklet Brekmoe teaterstykket Finsk fare. Da ble hun veldig fascinert av synet myndighetene på 20- og 30-tallet hadde på kvenene som en trussel mot nasjonens sikkerhet.

– Så kom krigen og noe av dette forsvant. Eller gjorde det? Vi vet så lite om hvordan det føltes for kvenene under krigen. Selv om staten la fra seg tankene om kvenene som noen man ikke skulle stole på -gjorde alle det? Finland var jo på tysk side under krigen, og man kan jo spørre seg hvordan kvenene da ble sett på i forhold til det store fiendebildet. Jeg har dessverre ikke lykkes å finne så mye kilder på akkurat dette, innrømmer hun.

– Men disse spørsmålene er det som har inspirert meg til dette forprosjektet, sier hun.

Hun sier at tvangsevakueringen rammet på mange måter det kvenske veldig hardt fordi en mista så utrulig mye av det fysiske som bygg, redskaper og gjenstander.

– Det kom på toppen av en lang rekke tiår med fornorskingsprosess. Min mor ble født i 1945 og hun er vokst opp med at kvensk var det hemmelige språket. Det er som om krigen ble den siste spikeren i kista for det kvenske for mange, sier hun.

Kvensk dialog

Likevel vil hun bruke det kvenske språket i filmen.

– Vi har jo veldig lite formidling rette mot voksne av det kvenske som et levende språk. Innen film så er det mest i dokumentarfilmer, ikke i spillefilmer. Språket brukes heller ikke i tv-serier. Derfor vil jeg bruke språket i dialogen der det ville vært naturlig å snakke kvensk, for eksempel i familien. Dagligtalen på den tida ville vært kvensk i Reisadalen, derfor vil jeg bruke det kvenske språket som et levende språk, sier hun.

Familiehistorie
Historien i filmprosjektet er også inspirert av hennes egne familiebakgrunn.

– Min bestefar var en tysk soldat, men vi i familien vet ikke noe om han. Vi har heller ikke hatt kontakt. Bestemor snakket heller ikke om det som skjedde. Det har på mange måter vært et veldig sårt kapittel for min mor og for familien, forteller hun.

Brekmoe sier at såkalte «tyskertøser» fortsatt blir utsatt for hets den dag i dag, og at det er veldig skambelagt å være krigsbarn.

Lang vei å gå

Selv om forprosjektet nå har fått midler, påpeker hun at det er en lang vei fra å begynne arbeidet med et manus og å sikre at man får finansiering.

–Det er jo heller ikke sikkert at det blir en produksjon i det hele tatt.  Det gjenstår også litt finansiering på forprosjektet, men jeg har stor tro på at dette skal gå i orden, forsikrer hun, og argumenterer for at historier fra krigen jo er noe som fenger mange.

– Det er så mange historier vi ikke har belyst ordentlig, deriblant om kvenene i krig, kvinner som hadde forhold med tyske soldater og ikke minst de traumene som man opplevde i Nord-Troms og Finnmark i forbindelse med tvangsevakuering. Det er mange ting som det ikke har blitt snakket så mye om, sier hun.