Åtte av tolv involverte skuespillere fra Itu barneteater. De fleste har vært med på Kyläpeli-scenen tidligere, noen opptil flere ganger. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Mye folk og værskifte – til det bedre – da Itu barneteater inntok «scenen» på Tørfoss kvengård i anledning Kyläpeli 2024.
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
– Min jobb har vært mer som instruktør enn regissør.
Det sier Ørjan Steinsvik, som hadde regi på Itu barneteaters barneforestilling, Teatterilapsköysi (teaterlapskaus), som ble vist fram på Kuivakoski/Tørfoss kvengård på lørdag, i forbindelse med årets Kyläpeli.
– Sammen med barna har vi utarbeidet mange ideer til ting som kunne gjøres basert på karakterer. De har laget egne karakterer, for så å lage små teaterbiter ut av det. Min jobb har bare vært å smelte alt sammen til en liten teaterbit, sier han.
Ørjan Steinsvik hadde regi på Itu barneteaters forestilling under Kyläpeli, og var en fornøyd mann etter premieren. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
– Så egentlig har de tolv involverte barna gjort det meste av jobben, jeg har bare vært der og hjulpet med hvordan de kan gjøre ting.
Godt oppmøte
Steinsvik synes det gikk utmerket.
– Sola kom fram på slutten, og alle fikk en slags halo med lys bak seg, og så ut som små engler, like etter en lang slåsskamp med sverd og allting. Så det kunne nesten virke som om de døde på slutten, men vi vet aldri. Det er et av mysteriene her i livet.
Døde de? Akkurat dét forblir et mysterium, ifølge regissøren. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Publikumsoppmøtet er en annen ting regissøren er fornøyd med. På grunn av ruskevær tidligere på dagen, og like i forkant av premieren, fryktet han at ikke så mange ville ta turen til kvengården.
– Men det kom latterlig mye folk. Vi måtte sette ut ekstra benker, og jeg vet ikke om det var nok, sier han.
Ifølge Tove Raappana Reibo, som har hatt produsentrollen for årets Kyläpeli i tospann med Inger Birkelund, ble det telt 197 besøkende på den ærverdige kvengården denne dagen.
Menneskemøter
På spørsmål om Steinsvik kan sette ord på hva forestillinga omhandlet, svarer han slik:
– Det er basert på det å møte mennesker, og hvilke drømmer og frykter disse menneskene har og har hatt gjennom livet. Hva bærer de på, som de ikke nødvendigvis viser? Etter et år i lag med dem, for eksempel på skolen, så lærer man disse tingene om disse menneskene. Lærer de å kjenne.
– Så det handler kort og godt om møter, og hva man tar med seg når man drar videre.
Tre av skuespillerne viste fram flere kunster, da de overtok musikernes instrumenter for en liten stund. I bakgrunnen ser vi Lars Birgitsønn Vik og Isidor Abdelkader, som var med og akkopagnerte teaterstykket. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
– Kan man knytte dette til det kvenske?
– Selvsagt kan man det. Kvenene har jo en immigrasjonshistorie også. De møtte nye mennesker og nye kulturer. De måtte lære folk å kjenne, og ta det videre med seg. Så alt dette bindes jo lett opp til det kvenske.
– Og så er vi jo her på Tørfoss kvengård, noe som også bidrar til det.
– I tillegg var det en del kvensk musikk?
– Ja. Musikken er hentet fra Nord-Sverige og Nord-Finland, sier Steinsvik.
Alle skuespillerne som var i aksjon og regissør Ørjan Steinsvik fikk stor applaus etter endt forestilling. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
– Var forestillinga en engangshendelse?
– Jeg tror nok det. Nå kommer barna til å gå til sine egne ting, noen går kanskje videre til å bli fantastisk store skuespillere, andre går videre og tenker at «dette var gøy», og så gjør de noe helt annet.