STOLT: Anne Britt Forodden har kvenske aner og er stolt av slektshistoria si. – Det har alltid gjort vondt når eldre slektninger ikke har villet snakke om opprinnelsen vår, sier hun. (Kuva: Ingrid Hemming)

 

Det startet med et slektstreff i 2017. Nå er Anne Britt Forodden stolt bærer av egenprodusert kvendrakt. Den eneste på Røros, som hun vet om.

 

Fjell-Ljom / Ingrid Hemming

 

– Selv om jeg har mer kunnskap i dag, kjenner jeg fortsatt på smerte når jeg tenker på de gamle som ikke ville snakke om slektshistoria vår.

Anne Britt Forodden sier at hun er stolt av sitt kvenske opphav og gjerne vil vise fram røttene sine.

– Derfor bærer jeg denne drakta med glede og stolthet, sier hun.

Drakta

Hos Kvensk institutt står det at ideen om en egen kvendrakt kom fra Nord-Troms så seint som i 1995. Jens Stark, som presenterte ideen, ønsket at også kvenene skulle ha en drakt de kunne bruke ved store anledninger og som viste hvor bæreren hadde sitt opphav.

Etter mye arbeid kom man fram til en drakt som er laget etter prinsipper basert på forskjellige materialfunn fra perioden 1880 til 1920.

– Prototypen ble ferdig i 1999, og den endelige drakta ble lansert i 2001. Nå er den godkjent som bunad og er registrert i Norsk bunadsleksikon, sier Anne Britt.

SYDD SELV: Det starta med et slektstreff i 2017. Nå har hun egenprodusert, kvensk folkedrakt, og er stolt av å bære den. (Kuva: Ingrid Hemming)

Mye vanskelig arbeid

Kvinnedrakten består av stakk og vest, understakk, skjorte, forkle, tørkle, lue, veske, ytterplagg, strømper og fottøy.

– Jeg har hele drakta ja, og jeg har sydd alt selv, foruten veska og skoene som er sydd i skinn og lær. Det tar jo tid å sy en slik drakt, men jeg liker å sy. Spesielt vesten var vanskelig å få til, men jeg er godt fornøyd og bærer den med stolthet, sier hun som har den eneste kvenske folkedrakten på Røros – som hun vet om.

Stoffet til stakk og vest er det samme.

– Det er et ullstoff som i dag produseres i Troms med innvevde brede og smale striper i duse nyanser av blått, rødt, grønt og gult, forklarer Anne Britt.

Smykker og veske

Som alle andre folkedrakter og bunader er det også til den kvenske drakten knytta smykker og halsnål, og her finnes det noen spesialiteter. Det er for eksempel to små og én større mansjettknapp i form av øsekar, såkalt auskarform, som lukker ermet i skjorta.

Vesten holdes sammen av et sølvsnøre som er montert i kryss mellom hektene i vesten, også de i auskarform. Halsnåla har en hjerteform øverst og en baug-form nederst, imellom disse er det montert et kors.

SYDD SELV: Anne Britt Forodden har sydd både drakt og kep med hette selv. – Stoffet til stakken er vevd i Troms, mens stoffet til kepet er faktisk fra Tweeden her på Røros, forteller hun. (Kuva: Ingrid Hemming)

Også veska har form som en baug, eller et auskar, og har et kors på lokket. Denne er sydd i skinn.

– Havet, båtene og religionen var viktig, og dette gjenspeiles i stor grad i alle detaljer, forklarer Anne Britt.

Skjorte, forkle og lue

Skjorte, forkle og lue er hvite, noe som etter sigende skal gjenspeile den rensligheten kvenene var kjent for i sin samtid. Skjorta har brede mansjetter, forkleet er brodert med sju blomster nederst. For øvrig de samme som også er på lua.

– Jeg innrømmer at den lua er det ikke alltid jeg bruker, selv om mange mener at man ikke er påkledd ordentlig før også den er på, sier Anne Britt.

KVENSK DESIGN: – Veska er kjøpt av ei som driver kvensk nettbutikk og som virkelig har satt seg inn i den kvenske historien, sier Forodden. (Kuva: Ingrid Hemming)

Vil fortelle

– Hvorfor gjør du all jobben med dette, og forteller om det til oss?

– Fordi jeg vil at alle som ønsker det skal våge å vise fram sine kvenske aner. Det skal ikke være belagt med skam lenger. Også synes jeg det er en flott drakt, så det ville vært stas om flere dukker opp med den etter hvert, svarer hun.

Dessuten håper hun at ved å fortelle om drakten og slekta, vil hun kanskje få flere svar om begge deler. For det er fortsatt noen hull i slektshistoria hun ikke har oversikt over, men da må vi starte med begynnelsen.

Slekta

Anne Britts oldemor kom til Herøy på Helgelandskysten, trolig rundt 1870.

– Hilda Lovise Joelsdatter var født i Finland i 1862, og det første vi vet om henne er fra folketellinga i 1875. Da står hun oppført som «pleiedatter» hos en familie på Norskeholmen i Tana kommune i Finnmark, sier hun.

Oldemor Hilda havnet etter noen år i Herøy, og der ble hun gift, fikk fem barn og fungerte som jordmor i mange år.

– Det sies at hun tok imot 400 barn, men da jeg og søstera mi som små barn spurte gamle tanter og onkler om henne, fikk vi ikke vite stort. «Hun var et godt menneske, og hun gjorde mye godt, men nå snakker vi ikke mer om det», var alt de ville si.

– Vi lurte veldig på hva som var hennes virkelige historie, og det stakk alltid i oss hver gang vi opplevde at vår historie ikke skulle snakkes om, sier Anne Britt.

LIN: Lua er i hvitt lin, men blomsterbroderi på. (Kuva: Ingrid Hemming)

Til Island

Da oldemors sønn, Thorvald Emil Gregersen, Anne Britts morfar, møtte mormor, blomstret kjærligheten, men foreldrene nekta dem å gifte seg.

– Det var den store kjærligheten, men den ble nekta fordi aldersforskjellen var for stor, forklarer Anne Britt.

Slik ble hennes mor født utenfor ekteskap, og morfar dro til Island for å glemme.

– Nå lurer vi på om det kan ha vært oldemor som tok imot mor. De aksepterte ikke giftermålet, men de tok heldigvis imot min mor som sitt barnebarn. For å finne ut dette med om det faktisk var oldemor som tok imot sitt barnebarn, må vi få tak i journaler eller register som jordmødrene brukte den gangen, men det er ikke lett, har det vist seg, forklarer hun.

Tilbake til bestefar Thorvald som dro til Island for å glemme.

– Han slo seg ned på Island, giftet seg og fikk flere barn, sier Anne Britt.

Dessverre ble det etter hvert hungersnød på Island, og alle som ikke var islendinger fikk ordre om å flytte fra øya, ifølge Forodden.

Uansett førte hungersnøden til at slekta atter en gang havnet i Norge, for morfar gifta seg igjen og fikk flere barn.

– Jeg mener det ble ti stykker til sammen, sier Anne Britt.

SOM SØRSAMISK: Sko og «hussuband» er de samme som brukes til sørsamisk folkedrakt. – Nå skal jeg lære meg å veve slike band sjøl, så jeg får riktigere farger, sier Forodden. (Kuva: Ingrid Hemming)

Slektstreff

Det var på Island hun først fikk bli kjent med den delen av familien som fortsatt finnes der.

– De inviterte til slektstreff, og slike treff har vi hatt flere av, både på Herøy og her i Hådalen, forklarer Forodden.

Hun har fortsatt god kontakt med sine slektninger på Island, og hun er veldig glad for at hennes morfars etterkommere ikke bærer nag til morfar.

– De har fortalt at livet og oppveksten var tung uten en far, men at de hadde en fantastisk mor, og det er jo godt å høre, synes jeg.

Byjenta

Anne Britt selv er født og oppvokst i Oslo, men hun og søsteren har alltid hatt kontakt med slektninger på Herøy og på Island. Hun jobbet først i helsesektoren, men gikk etter hvert over til Posten.

TANKEFULL: Anne Berit Forodden synes det er vondt at slekta ikke ville snakke om sin kvenske opprinnelse. (Kuva: Ingrid Hemming)

– Jeg bodde i Oslo i mange år, fikk barn og ble etter hvert skilt. Livet, det skjer, og så møtte jeg Bjørn som jobba på verkstedet hos Posten i Oslo, han var rørosing, og resten er vel kjent materiale, sier Anne Britt.

Hun og Bjørn Forodden kom flyttende til Røros i 1995 og har ingen planer om å flytte herfra.

– Nei, det er da ingen grunn til det, vi har det fint her, vi.