Piirustus: Wilfred Hildonen

 

Kvenene er fra gammelt av et pågangsmodig og selvberget folk. • Kväänit oon aina olheet rohkeet ja itteliset ihmiset. Ruijan Kaikus leder for juni.

Kvensk oversettelse ved Eira Söderholm

 

Delt glede er dobbel glede

Det skjer hver vår at Ruijan Kaikus mainummer bærer preg av sommerlig forventning.

Grunnen er godtfolk sitt uslukkelige håp om sol og varme og late dager, men også den at vi igjen har foran oss en god og lang kvensk festivalsommer. Den blir forhåpentligvis stappfull av gode minner, vel verdt å ta vare på.

Hvis du vil forevige minnene dine ved å dele dem med likesinnede fra nord og sør, så kan du jo sende dem til oss her i redaksjonen. Delt glede er dobbel glede, dessuten er det spennende å se egne fotografier på trykk. Kanskje til og med skrive en tekst som forklarer opplevelsen. Garantere publisering kan vi aldri gjøre, men vi er åpne for innspill og alle bidrag blir vurdert.

Kvenene er fra gammelt av et pågangsmodig og selvberget folk. Vi mener at jordnær og rotfast også er ord som passer. I møte med motgang ga kvenen seg neppe før det meste var prøvd. Men så, hvis smalhans og trasighet likevel lå an til å gå seirende ut, trakk de en joker ut av ermet i form av utstrakt evne til å prøve noe nytt.

Endring krever som kjent bevegelse, så det de rent fysisk gjorde, var å pakke med seg redskap og eventuelt buskap og flytte på seg. Ingen exodus slik det yndes framstilt, vi avdramatiserer og sier at de kort og godt fulgte datidens hovedveier til bedre beite. Stort verre var det som regel neppe. Det virkelig prisverdige var det mentale ved å ta det krevende oppbruddet. Forlate det hjemlige nære til fordel for det man kun kjente i teorien, gjennom det de fortalte de som hadde vært der. Endring er bevegelse, og bevegelse har jo alltid sine farer. Det krever mot. Kun den som aldri rører seg, snubler ei.

Vi mener å se at denne smått motsigende, men også livskraftige kombinasjonen – jordnær og rotfast på den ene siden og endringsvillig og flyttbar på den andre – stadig er representativ i kvenfolket. Og ekstra mye om sommeren, hvor man atter møter tallrikt med kjentfolk sørfra på festivaler og annet nordpå.

Første anledning byr seg allerede om få dager, med kongebesøk i Kvænangen, Paaskiviikko i Nordreisa og Kvenfestival i Vadsø. Eller hva med Tornedalen og en tur dit? Det er bare å fyre opp bobilen eller pakke flykofferten og vrake og velge.

Vi sier näkemiin, på gjensyn, og ønsker herved alle kvener og andre en riktig god sommer.

 

Jajettu ilo oon moleminpuolinen ilo

Se sattuu joka kevät ette Ruijan Kaijun maikuun numerossa tunttuu jo kesän ođotus.

Syynä oon ihmisten sammumaton kaipu auringon ja lämmön ja laiskoin päiviin pörhään, mutta kansa se ette meilä taas oon ođottheessa hyvä ja pitkä kväänifestivaalikesä. Siitä jääpi toivottavasti hirmunen paljo hyvvii muistoi, mistä sitte otama hyvästi vaarin.

Jos sie halluut ikuistaat sinun muistot ja jakkaat net pohjaisen ja etelän samanmielisten kansa, se siehän saatat lähättäät net meile tänne redaksuunhiin. Jajettu ilo oon moleminpuolinen ilo, ja lisäksi oonhan se jännittäävä nähđä ommii kuvvii präntättynnä. Piian se olis mahđolinen kansa kirjoittaat omasta kokemuksesta ja muistela sen ympäri. Publiseeraamista emmä koskhaan saata aivan varmaksi luvata, mutta otama mielelä vasthaan kuvvii ja kirjoituksii ja arvelemma net kaikki.

Kväänit oon aina olheet rohkeet ja itteliset ihmiset. Mieđän mielestä niihin passaavat kansa sanat maanlikeiset ja maassa lujasti kiini olleevat. Ko kvääni koki vastusta, se ei antanu alas ennen ko kohta kaikkee oli kuitenki pröövattu. Mutta sitte, jos köyhyys ja kurjuus kuitenki saathiin vallan, se net veđästethiin valttikortin hijasta ja freistathiin jotaki muuta.

Muutos vaattii, niin ko tieđämä, liikettä, ja se mitä het aivan fyysilisesi tehthiin, oli ette het pakathiin myötä kampheensa, karjanki jos sitä oli, ja siirythiin toisheen paikkhaan. Emmä nyt puhu misthään exoduksesta, met emmä halluu paisutella, mutta sanoma ette net seurathiin sen aikhaissii keinoi paremille laituimille. Se verremppää se ei tavalisesti ollu. Se mitä tođesti piđämä ihhaila, oli se henkinen voima mitä lähteminen vaati. Se ette jätethiin kotiläänit ja lähđethiin kohđi vierhaita paikkoi mistä tieđethiin sielä käynheitten ihmisten muistelusten läpi, mutta mitä ei paremin tunnettu. Muutos oon liikettä, ja liikkheesseen liittyy aina vaara. Se vaattii rohkeutta. Tyhä se joka ei koskhaan mihinkhään liiku, ei koskhaan lankkeekhaan.

Met ajattelema ette nämät vähä ristiriitaiset vaikka elinvoimaiset sanaparit – toiselta puolelta maanlikeinen ja maassa kiini olleeva ja toiselta puolelta muutosta halluuva ja siirtyväinen – aina hyvin kuvvaavat kväänikanssaa. Ja erittäinki kesälä ko taas kohtaama paljo opasta etelän väkkee pohjaisen festivaaliila ja muissaki meiningiissä.

Ensikohtaaminen oon heti muutaman päivän päästä ko kuningaspari tullee Naavuonhoon kylästelemhään, sitte Raisissa oon Paaskiviikko ja Vesisaaressa Kväänifestivaali. Tahi kunka olis jos tekiski mukan Toornionlaksossa? Se ei vaađi muuta ko ette laittaa asumapiilin liikkheesseen eli pakkaa lentokapsäkin ja ottaa mitä tahtoo.

Sanoma hyvästi, näjettelemä taas, ja toivotamma kaikile kvääniile ja muileki oikhein hyvvää kessää.