Anita Wickstrøm og Elin Vangen. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
I år er Elin Vangen blant de som debuterer på Kyläpeli-scenen. Anita Wickstrøm har, på sin side, vært med bortimot alle årene.
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
– Det er første gang for meg.
Det sier Elin Vangen til Ruijan Kaiku, som møter henne under forberedelsene til årets Kyläpeli.
Hun er én av nesten 50 deltakere som har satt av tid for å være med å dra forestillinga Satumaa/Eventyrlandet i land den 5. og 6. september.
Les også: Lover mye fliring og nye bekjentskaper
På spørsmål om hvorfor hun har meldt seg på, svarer hun slik:
– Jeg har vært og sett på flere av forestillingene som har vært, og synes det har vært veldig fint å se på. Det omhandler den kulturen jeg har vokst opp med, og jeg synes det er fint å kunne få være med og formidle det.
Rutinert deltaker
En annen reisaværing som er med, Anita Wickstrøm, er på sin side med for n-te gang siden oppstarten i 2017.
– Hvorfor er man med så mange ganger, Anita?
– Man kommer seg ikke ut av det når man først har blitt med, ler hun, før hun brått blir mer alvorlig:
– Det er et fantastisk miljø å være med i. Det er utrolig artig å lage dette for publikum. Både for oss som er her, men så er det også godt å se publikum som får denne historien, sier hun.
Wickstrøm sier at det er en viktig historie som formidles. Hun kaller Kyläpeli for høstens vakreste og viktigste eventyr.
– Og så får man alle spektrene. Det triste, det skumle, det artige og det romantiske. For meg er det gåsehudfaktor, sier hun.
De siste ukene inn mot gjennomføring krever sine forberedelser. Her fra en nylig avholdt spelkorøvelse på Sørkjosen skole under ledelse av Øystein Fredriksen (på piano). Fra venstre ser vi Malin Vollstad, Torill Aamo, Anita Wickstrøm og Elin Vangen. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Til spørsmål om hun, gjennom årenes løp som medvirkende, har fått tilbakemeldinger fra folk hun for eksempel møter på butikken i etterkant av speldagene, sier hun dette:
– Veldig ofte. Mange skryter og synes det var både bra og artig. Noen sier også at de har lyst å være med, men de tør ikke fordi de angivelig ikke kan stå på scenen. De sier at de trives som publikum.
Endelig tid
– Er det kanskje den følelsen du har kjent på tidligere, Elin?
– For så vidt har jeg nok det. Men jeg hadde bestemt meg for at når jeg slutter å jobbe, og blir pensjonist, da skal jeg være med. Det var liksom målet, så jeg meldte meg på allerede i fjor. Jeg visste at jeg ville ha tid i år.
– Og det blir vel litt hektisk for dere framover?
– Ja, men nå har jeg tid, smiler Vangen, og avrunder:
– Det blir kjempeartig og jeg gleder meg.
Les også:
