Sylvia Henriksen. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)
Festen vekket interessen: Mange kjente på en brå lyst til å ta turen nordover. Oppover til kvenske kjerneområder.
Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
– Tidligere har jeg deltatt på kvenfestivalen i Vadsø, og ser at de også her i Bergen klarte å formidle hva det kvenske er. Det klarte de på en fin måte, både for den delen av publikum som gjerne vil vite mer, og for oss som vet en del fra før. Også vi har fått god input, sier Sylvia Henriksen, kunstner som nå i høst stilte ut to av sine verk på Kvenfesten.
– Også fint at de inviterte inn andre minoriteter, som skogfinnene og romanifolket, tilføyer hun.
Henriksen er født i Svolvær og i dag basert i Kabelvåg. Altså Nordland fylke. Hun har representert kvensk kunst og Kvensk kunstnerforbund før også, men til nå bare i Nord-Norge. Inntil denne siste invitasjonen.
– Så det å bli invitert ned til Bergen for å stille ut kunst i ei badstu, det var nytt for meg, bekrefter hun.
– Det blir kanskje litt større dette?
– Det blir jo det, å få komme sørover og vise at vi fins og at vi er her. I tillegg har jeg litt vestlandsblod i meg, så her føler jeg meg hjemme, sier hun.
– Hva sitter du igjen med av inntrykk etter Kvenfesten i Bergen?
– Gode inntrykk. Jeg var blant annet med på skogfinsk neverkurs, det er noe jeg lenge har hatt lyst til å lære. Som kunstner og kunsthåndverker er det nyttig å kunne litt forskjellig, og når jeg jobber med kunst er jeg dessuten aldri låst til materialet. Det viktigste er det man vil fortelle, så det kan godt hende at jeg senere vil bruke never eller materialer for å uttrykke meg, sier Henriksen, som hovedsakelig jobber med tekstil i kunsten sin.
På linje med flere vi snakket med, ga Kvenfesten en god «smak av Ruija.» Så mye at også Sylvia kjente på lysten til å reise nordover. Faktisk helt opp til Finnmark.
– Kanskje dra over grensen og handle litt også?
– Ja. Det har jeg selv gjort i barndommen. Min far kommer fra Nordreisa, så vi pleide å dra til Kilpisjärvi for å handle. Til Karesuando også. Det er fine barndomsminner, at vi nesten hver sommer reiste nordover og besøkte familien, sier Henriksen.
Selv ble hun aldri fortalt særlig mye om familiens kvenske historie. De ville ikke snakke om det. Det eneste hun har visst, er at bestefaren snakket kvensk.
– Så jeg har nok måttet nøste opp i det selv, finne ut hvordan det henger sammen. Også derfor var det fint å være med i denne formidlingen av hva kvensk kultur kan være, her i Bergen, avrunder hun.






