Svein Erik Andersen og Ove Nilsen er pådrivere i Reisabåtens elvebåtbyggerlag. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Reisabåtens elvebåtbyggerlag ønsker flere trebåter på Reisaelva. Som et ledd i dette lodder de nå ut en båt som de har bygget selv.
Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no
– Akkurat nå holder vi på med en kvaltunge.
Det sier Svein Erik Andersen i Reisabåtens elvebåtbyggerlag.
Ruijan Kaiku har tatt turen tilbake til produksjonslokalet på Bjørkly gård, som ligger omtrent der Puntanjoki møter Raisinjoki, om lag 4 mil inne i Reisadalen.
Arkiivista/Fra arkivet: Elvesatte Reisabåten: – Dette er bare begynnelsen
I god «kvensk ånd» bygges den 10,5 fot store båten på restmaterialer.
– Vi utnytter de bordene som vi ikke kunne bruke til den tradisjonelle elvebåten, forklarer han.
Svein Erik Andersen. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Fem år
De siste fem årene er det nemlig den tradisjonelle elvebåten, den såkalte Reisabåten, som har stått sentralt for elvebåtbyggerlaget.
Helt i begynnelsen fikk de starthjelp fra båtbyggere i Alta for å komme i gang.
– Vi har bygd fem langbåter så langt, sier Andersen.
Han forteller at de bygger etter målene til Reisabåten, om enn kanskje noe breiere.
– Vi prøver å ta vare på det slik det var fra gammelt av, sier han.
Den aller første båten brukte de desidert lengst tid på, av naturlige årsaker.
– Da gikk det nok rundt 400 timer, anslår Andersen.
Etter hvert som de fikk det mer i fingrene har bygginga gått atskillig raskere, opplyser han.
Nye metoder
De har også påtatt seg noen reprasjonsoppdrag etter hvert.
– Vi har reparert tre eldre elvebåter, som er rundt 50 år gamle, der vi blant annet har byttet ut noen bord og kjøl.
Denne 50-åringen er blant båtene som har blitt reparert på Bjørkly. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Sprikker i bordene håndterer de også, forteller han, uten at bordet nødvendigvis må byttes ut.
Selv om de i stor grad forholder seg til tradisjonelle mål og fasong, skjer ikke hele byggeprosessen på gammelmåten, medgir Andersen.
– Vi skrur jo båtene. Det er vanskelig å få tak i båtspiker, men klinkspiker får vi tak i. Vi klinker fortsatt spantene.
I dag lamineres spantene, der man i eldre tid laget det av forrarøtter.
– Det ville blitt veldig kostbart, sier båtbyggeren.
Stengt elv
På spørsmål om hvordan det er med interessen rundt trebåt i dag, svarer han slik:
– Vi får et klapp på skuldrene og folk i bygda synes det er kjempemessig at det er noen som orker å holde på med dette.
Han anslår imidlertid at det fortsatt er rundt ni av ti båter på elva som er i plast.
– Vi tror at det kun er rundt ti eldre trebåter som fortsatt flyter, og målet vårt er at det skal bli flere trebåter på elva.
De bygger gjerne båter om folk er interessert i å kjøpe det. Og det må ikke nødvendigvis være Reisabåten. Det kunne like godt vært en Altabåt.
– Vi bygger den slik folk vil ha den, sier han.
Her har båtbyggerlaget håndtert en sprekk i bordet. De har skåret seg halvveis inn i det og felt inn et helt nytt stykke. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Akkurat nå er det litt stillstand på den fronten. Andersen tror han vet hvorfor:
– Elva er stengt (for laksefiske, journ. anm.), og blir vel ikke åpnet før i 2028, etter det vi hører.
– Hvorfor er det viktig for deg personlig å få flere trebåter på elva?
– Jeg synes jo det er det som er båt. Det er tjærelukt, og så er det håndtverk. Det er trebåten som hører til Reisa, fastslår han.
Han mener det heller ikke er stort mer styr knyttet til vedlikehold, enn det situasjonen er for en plastbåt.
– En plastbåt må også slipes og smøres. Det er ikke mye sliping på en trebåt, det er bare å olje den, så er det bare å kjøre.
– Og plastbåten må jo slippe fra seg noe?
– Den slipper litt, den skrubbes jo mot steiner.
Videre mistenker Andersen at folk er redde for at de ikke får reparert en skadet trebåt.
– Men det gjør vi jo og det er ingen kunst. Det går helt fint å reparere, legge inn nye bord, og er de sprukket så freser vi bare nye stykker halvveis ned i bordet. Så det er ikke noe man behøver å være engstelig for.
Lodder ut båt
For tiden har Reisabåtens elvebåtbyggerlag et båtlotteri gående. Trekningen av ti flotte premier finner sted 23. juni.
Førstepremien er, kanskje ikke så overraskende, en Reisabåt som båtbyggerlaget selv har bygget.
Den estimerte verdien på denne er satt til 125 000 kroner.
Alle Reisabåter som produseres på Bjørkly gård har fått navnet «Bjørklybåten», og sitt eget nummer i rekken. Her er Bjørklybåten nr. III, som nå loddes ut. Den er ni meter lang. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
Han forteller at overskuddet fra loddsalget går tilbake til driften.
– Det koster å fyre opp her. Det er strømkostnader, men også innkjøp av verktøy, som for eksempel dimensjonshøvler. Og så må vi ha noen kroner til pepperkake og kaffe, ler han.
Han sier at de så langt har vært heldige.
– Vi har blitt sponset av både bank og næringsliv for å kjøpe inn verktøy slik at vi kunne komme i gang. Uten det hadde det ikke blitt noe. Hittil har vi kjøpt verktøy for rundt 150 000 kroner, sier Andersen.
Ut i skogen
Vi ber han si litt om byggeprosessen, slik at vi kan forstå omfanget bedre.
– Først må vi ut i skogen og finne tømmerstokker, som så skal trekkes ned til produksjonslokalet. Her sager vi dem og tørker dem.
Deretter skal de gjennom dimensjonshøvel, og så inn på lageret her på Bjørkly.
– Det går mange timer allerede før selve byggingen starter, påpeker han.
Selve byggingen anslår han at de i dag bruker rundt 170 timer på per båt. Over en halvvering av den aller første.
– Alt i alt, med forarbeid og slikt, vil jeg tro det går rundt 400 timer per båt.
Ingen gullklokker
Kvenene har trolig bygget sine elvebåter så lenge de har vært i området. I dag er det, så langt Ruijan Kaiku erfarer, kun noen få aktive båtbyggere igjen.
Vi spør Andersen om hva han tenker om kunnskapsoverlevering og framtiden:
– Klarer man å engasjere yngre krefter og rekruttere noen til å ta dette videre, tenker du?
– Vi må håpe det. Vi har tenkt på det, og dersom det blir interesse, så kan vi ta noen ungdommer med etter hvert. Kanskje som et skoleprosjekt, der man for eksempel kan bygge en båt i løpet av en vinter. Vi får se om det lar seg gjøre.
Han er imidlertid klar på at det ikke kan bygges båter i hopetall dersom ingen kjøper det.
– På den ene siden koster de litt, og på den andre siden koster det å lage dem.
Det er imidlertid ikke noe båtbyggerne blir rike av, bedyrer han.
– Vi går ikke rundt med gullklokker, akkurat.
Forstoppelse?
Tilbake til kvaltunga som ble nevnt innledningsvis. Andersen sier at han er blant dem som er vokst opp med å kalle det «paaski.»
Dette til tross for at denne varianten ikke er flatbundet, slik den gjerne har blitt kjent i Reisa i nyere tid. Det kan ha sammenheng med et tidligere rekonstruksjonsprosjekt av nettopp en flatbundet variant.
– Kjært barn har mange navn, sier han.
En ny kvaltunge, eller paaski som noen sier, ser dagens lys. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)
På spørsmål om båtens bruksområde i hans oppvekst, svarer Andersen slik:
– Den var fin å slippe ned elva med. Da kunne én ro mens en annen fisket.
Selv om elva hadde vært åpen, ville ikke en slik idyll vært innafor dagens fiskepraksis.
– Før var det fritt, men nå er det sonefiske, påpeker Andersen.
Båten de nå bygger vil imidlertid bli brukt til å ro att og fram over elva ved Bjørkly. Som nevnt er det her Punttaelva treffer Reisaelva, og isgangen fra sideelva kan være nokså brutal.
Det kan også forklare navnet Puntta. I alle fall er «punttaus» på meänkieli oppført som ‘uppstoppning, för mycket ätande? Stor ansträngning’ på svensk, ifølge Meänkielen sanakirja.
– Roinga må selvfølgelig bli etter at Puntta-isen har sluppet?
– Ja, den kan komme opp på land her når den går, så det kan være skummelt her innimellom, humrer Andersen.
Arkiivista/Fra arkivet:
