Forfatter Runo Isaksen ble født i nord, men bor nå i Peruna/Bergen. (Kuva: Kjærstin Berntzen)

 

Da forfatter Runo Isaksen oppdaget sin kvenske bakgrunn, føltes det nesten som å få vite at faren ikke er den han alltid har trodd.

 

Kjærstin Berntzen
kjaerstin@ruijan-kaiku.no

 

– Det er nesten som å oppdage at du er adoptert.

Det sier forfatter Runo Isaksen når han beskriver hvordan det føltes å oppdage at han er kven.

Livet før og etter

Vi treffer ham på en kafé i nærheten av Den blå steinen i sentrum av Peruna/Bergen. Utenfor er det småhustrig, med lett regn og kjølige temperaturer. Inne er det lunt og kaffen varm. Kontrastene passer til temaet for samtalen: mellom nord og sør – og mellom livet før og etter Isaksen oppdaget at han er kven.

Isaksen har gitt ut flere romaner, og mener de er et fint sted å utforske identitet på.

– Jeg tror kvenske tema vil komme inn i romanene mine på ulike måter framover. Jeg er opptatt av spørsmål knyttet til identitet og de dypere lagene i oss – hva vi opplever som verdifullt og meningsfullt i livet. Da blir identitet et sentralt spørsmål.

Hittil har han skrevet om det nordnorske, men ikke spesifikt om det kvenske.

– Man får en tilleggsdimensjon. Hvordan skal man forholde seg til at dette er en del av bakgrunnen din? (Kuva: Kjærstin Berntzen)

Ikke så norsk likevel

Isaksen vokste opp i Lyngen i Nord-Troms, og var ti år da familien flyttet til Stavanger.

– Den gangen visste jeg ingenting om disse tingene. Senere, fra slutten av tenårene og framover, har jeg lest om tre stammers møte og hvor tydelig dette har vært i Lyngen. Når jeg har lest om det har jeg kjent på en stolthet over det flerkulturelle, og hvordan flere folkeslag møtes og samhandler på ulike måter.

Fra barndommen husker han samene som kom på sommerbeite ved kysten.

– De passerte rett ved der vi bodde, og jeg husker at det var litt eksotisk for oss. Så jeg har alltid hatt en formening om hva samer er, i hvert fall reindriftssamer. Det kvenske har derimot alltid vært litt gåtefullt for meg. Jeg visste at det hadde noe med Finland å gjøre, men hva det egentlig var, var uklart.

– Det norske var enkelt og greit, og tidligere har jeg alltid sett på meg selv som hundre prosent norsk.

– Litt mindblowing

Etter hvert går det opp for ham at skillet mellom de tre folkeslagene ikke er så tydelig som han trodde.

– Alt er egentlig bare krysset sammen, og av de tre er jeg aller mest kven, uten tvil.

I tillegg er han både samisk og norsk, og dermed også et resultat av tre stammers møte.

– Det er litt mindblowing.

Etter oppdagelsen var det kvenske likevel fortsatt noe diffust.

– Det kommer nok først og fremst av at jeg ikke kan huske at noen ble omtalt som kven. Ingen pekte heller på noe og sa at dette er et typisk kvensk hus, klesdrakt eller lignende. Det kvenske har ikke vært særlig synlig, i motsetning til det samiske.

Han mener det kreves mer kunnskap for å kjenne igjen hva som er kvensk.

– Noen må påpeke at for eksempel denne typen byggeskikk opprinnelig er kvensk.

Da Kvenfolkets dag nylig ble feiret i Peruna, var Isaksen invitert for å snakke om kvensk identitet: – Det blir første gang jeg er med og markerer Kvenfolkets dag, så det blir spesielt. (Kuva: Kjærstin Berntzen)

Det siste året har hans interesse for den kvenske bakgrunnen vokst.

– For ett år siden begynte jeg for alvor å dykke ned i det kvenske, og mitt bidrag til boka Kvenske stemmer satte fart på prosessen.

I fjor sommer reiste han og kona gjennom Tornedalen, Finnmark og Nord-Troms på jakt etter spor, stemmer og fortellinger.

– Da lærte jeg mye mer om både min egen familiebakgrunn og kvensk historie.

Overveldende, men mye tapt

– Det er en stor oppdagelse at så store deler av min og min families historie har vært ukjent for meg så lenge, og nå begynner å bli kjent.

– Det kjennes ut som at det har kraft til å forandre hele livet mitt, snu det helt opp ned og filleriste meg skikkelig. På den ene siden er det stort og overveldende, på den andre siden er mye fortsatt diffust, og mye har gått tapt.

Mye er funnet, men språket fikk han aldri. (Kuva: Kjærstin Berntzen)

Moren hans vokste opp med foreldre som snakket kvensk når barna ikke skulle forstå.

– Men hun ble ikke involvert i det. Tvert imot ville foreldrene hennes ikke føre det videre til barna, og det var nok et bevisst valg.

Å bygge en nasjon

Dette er en historie mange kjenner igjen: foreldre som ville «verne» barna ved å ikke gi språket videre.

– Det kvenske språket og kulturen levde i Lyngen i flere generasjoner etter at de første kvenene bosatte seg der. Men på et tidspunkt i fornorskningsprosessen – kanskje på 30-, 40- eller 50-tallet – døde det ut.

Han sier at man nesten kan få en følelse av at noen med makt sa til alle kvenske foreldre at «fra nå av snakker vi ikke om dette med barna».

– Det var selvfølgelig ikke slik det faktisk skjedde, men det kan nesten virke sånn. Det var heller fornorskningspolitikken som ble stadig mer intensiv.

– Samtidig var den ikke spesielt annerledes enn andre nasjonalistiske strømninger i en tid der man bygget nasjonen.

Når nasjonen Norge skulle bygges, måtte man peke ut hva som var norsk.

En stille død

– Folkeeventyrene, naturen og nasjonalromantikken i kunst og litteratur ble løftet fram som typisk norsk. Samtidig var det mye man ikke pekte på, og da forsvinner det gradvis. Det kvenske og det samiske var ikke noe man ønsket å løfte fram som en del av det norske den gangen.

Mye av det kvenske ble fortrengt.

– Det viser hvor effektivt det var. Og det handlet nok ikke først og fremst om hard makt, men mer om myk makt og strategiske valg om hva man rettet oppmerksomheten mot.

– Når alle snakker om Hardangerbunaden som typisk norsk, er det ingen som løfter fram en kvensk drakt og sier at «denne finnes også». Den hadde ikke status – og slik kan noe dø en stille død.

Han tror Norge ville sett annerledes ut dersom nasjonsbyggingen skjedde i dag. (Kuva: Kjærstin Berntzen)

– I dag har vi kanskje ikke bare aksept for mangfold, men også et ønske om å løfte fram at vi er sammensatte og komplekse. Vi kan ha flere identiteter, både etnisk, seksuelt og på alle livets områder.

Blir til noe større

– Det pågår en revitalisering, og jeg er en del av den på min måte. Men siden det er en re-vitalisering, er det noe nytt som oppstår. For vi kan ikke vekke fortiden til live, og i dette er språket et stort spørsmål. Noen lærer kvensk i dag, og du kan studere det ved Universitetet i Tromsø. Men om det igjen blir et levende språk, er vanskelig å si.

Han er fortsatt ganske ny i dette, og utforsker stadig sin kvenske bakgrunn.

– Jeg tror ikke mange her i Bergen ser på meg som kven ennå, i hvert fall ikke offentlig. Men vennene mine vet det, og folk virker interesserte og synes det er spennende.

Flere har også tatt kontakt med ham og fortalt at de også har en kvensk forfar eller formor.

– Det gjelder nok ganske mange i dette landet: et sted i slekta finnes det noe kvensk eller samisk.

For Isaksen har oppdagelsen også endret hvordan han ser på det nordnorske.

– Det er vanskelig å si helt nøyaktig hva det kvenske betyr, men det nordnorske har alltid vært en viktig og stor del av meg. Det er barndommen og familien min. Det kvenske er en del av det nordnorske, og gjør det større.