Snart klart: Odd Henrik Rudberg foran den vel ni meter lange stakebåten inne i det nye utstillingslokalet på Halti. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

 

I et flunkende nytt bygg og ved hjelp av levende bilder, fotografier, kart, informasjon og gjenstander, skal de besøkende få et innblikk i- og en anledning til å bli mer bevisst den rike naturen, kulturen, historien og tradisjonene Reisavassdraget har å by på.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

– Dette er den siste utbygginga på Halti, knappe 200 kvadratmeter som er til utstilling og formidlingsformål. Vi snakker om ei utstilling for Reisa, som vi har kalt Fantastiske Reisa. Det er et samarbeid mellom Halti nasjonalparksenter og Villakssenteret med utgangspunkt i Reisavassdraget, som er felles for sentrene.

Det sier Odd Henrik Rudberg som er daglig leder ved Halti nasjonalparksenter AS.

– Reisavassdraget er rikt på natur, kulturminner og tradisjoner, og det har vi veldig lyst til å formidle her i nybygget, sier han.

Til tross for at mye er på plass, og konturene av et utstillingslokale stadig tar form, jobbes det for tiden på spreng for å klargjøre og ferdigstille lokalene inn mot den offisielle åpningen 28. november.

Formidling

– Hvordan skal denne formidlingen skje i praksis?

– Jeg kan først slå fast at dette ikke er et museum, men en formidlings- og informasjonsutstilling som skal gi publikum et innblikk i naturen og kulturen i Reisa. Vi har valgt å bruke mye bilder og film, og kart og grafikk som er relativt stort og tydelig.


UFERDIG: Det er fortsatt ikke helt på plass, men det nærmer seg. Skjermer og kart skal vise fram landskap og stedsnavn. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

– Vi har også valgt å trekke fram stakebåten i Reisa, og modell av et nordsamisk gammestativ fra Reisadalen og en tjæremile. Vi ønsker at det skal være tydelig, visuelt og konkrete natur- og kulturverdier fra Reisa.

Rudberg forteller at det skal være rigget på en slik måte at besøkende kan gå inn og bruke utstillinga, og få stort utbytte av det, enten med eller uten formidler til stede.

Fleretnisk kultur

– Ruijan Kaiku er kjent med at dere har fått midler til å inkorporere det kvenske i utstillinga. Kan du si litt om det?

– Ja, og det er vi veldig glade for. Det gir oss muligheten til å ta både tekst og tema inn i utstillinga. Så straks besøkende kommer inn møter de veldig fort den fleretniske kulturen i Reisa. Norsk, kvensk og samisk, sier Rudberg.

– Dette vil man se på stedsnavn, kart, grafikk og tekster som hører til, der vi forklarer navnene på de ulike språkene, sammenblanding av navn. Ofte har jo et navn et utgangspunkt og så blir det vridd og vrengt på, sier han.


Imo er en foss i Reisadalen. Det godkjente navnet på kvensk er Iimonkurkkii. Men hva betyr forleddet Iimo? Informantene den gang visste ikke, ifølge informasjon fra Kvensk stedsnavndatabase. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

– Vi tar utgangspunkt i godkjente stedsnavn, og kjente navn i området, og har brukt en del tid på det.

Elvebåter

Den kvenske kulturen er også synlig på andre måter i utstillinga. Omtrent midt i lokalet ligger det en nesten ni meter lang stakebåt.

– Det er den gamle, originale stakebåten fra Reisa. Denne er bygget av Johannes Kvam i 1992, og er bygget med naturlige emner til både kjøl og spant. Den har tolv millimeter tykke bord og er en lett, klassisk stakebåt. Det er et fantastisk fint historisk dokument å ta inn i utstillinga, sier Rudberg.

– Den er forgjengeren til motorbåten som er i bruk i dag, og den forteller både om røtter, materialkunnskap og byggetradisjoner i Reisa, så det er artig, sier han.

Båten, som har bikket 30 år, har i stor grad blitt brukt til undervisnings- og utstillingsformål utendørs og har blitt behandlet etter det. Nå som den skal stå inne, er ikke det like nødvendig lengre:

– Vi har fått en lokal båtbygger, Wilhelm Blomli, til å avdekke båten. Den er pusset litt ned og gjort fin, i den forstand at den ser brukt ut, man ser årringer og treverk, og ser tydelig hvordan den er bygd. Og det er litt av poenget, forklarer Rudberg.


Den ni meter lange stakebåten Sisu, fra 1992, har fått en sentral plass midt i utstillingslokalet. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Blomli bygde blant annet en stakebåt i Halti nasjonalparksenters regi tilbake i 2006, som trolig er den siste stakebåten som er bygd i Nordreisa. Senteret er i dag i besittelse av til sammen tre elvebåter, som alle har kvenske navn: Sisu (1992), Hilja (2006) og Niva (2023).

– Det stemmer. Den siste trebåten er en motorbåt. Den eier nasjonalparksenteret i lag med Reisa villakssenter, sier Rudberg.

Les også: Elvesatte Reisabåten: – Dette er bare begynnelsen

Den nye motorbåten er for øvrig også bygget i tre, og er et resultat av Reisabåt-prosjektet som Ruijan Kaiku tidligere har omtalt. Det er Reisabåtens elvebåtbyggerlag ved Ole-Kristian Aspelund, Svein Erik Andersen og Ove Nilsen som har bygd båten. Den fikk det navnet Niva, det kvenske ordet for stryk, etter en navnekonkurranse på facebook.

Tjæremilemodell

Lengre inn i lokalet kommer det en tjæremilemodell.

– Det blir en kopi av en Reisamile som vi har dokumentert gjennom bilder og film som vi får fra Nord-Troms museum. Den blir cirka 1,20 meter bred, og som et kakestykke slik at man kan se inn i mila. På den måten får man se hvordan den er bygd opp.

– Og så vil plakat og informasjon ved siden av si litt om prosessen, hva man i sin tid fikk ut av dette og hvordan det ble brukt, sier Rudberg.

– Da er det med ordentlige røtter i modellen?

– Ja, ordentlig tjæraved. Og så stabler vi litt ved ved siden av, slik at folk kan lukte litt på den, kjenne litt på lukta og ta på den, sier han.

Les også: Brant tjæremile i Nordreisa – gjorde alt på gamlemåten

Det blir med andre ord ei utstilling der man både kan se, lukte, berøre og lytte, kort sagt ta alle sanser i bruk.

Laks, mattradisjoner og spor av bruk

– Vi tar som nevnt utgangspunkt i Reisavassdraget og fisken og det laksefiske i første rekke har betydd for Reisa. Og litt om lokale mattradisjoner, som sikkert også kan gå inn under kvenske og samiske tradisjoner. Det er ikke alltid så lett å skille, men i alle fall lokal matkultur.

– Vi skal vise fram bilder fra gamle Reisa, med «Spor av bruk» som tema, der folk i Reisa har brukt områder, elva og naturen på forskjellige måter. Så det vil vi vise fram på en bildevegg og en berøringsskjerm med bildeserie som folk kan bla i.

Enda lengre inn i lokalet finner vi et stativ med firkantede klosser, på ei rekke, og hver klosse kan snurres på.

– Her blir det små plakater med bilder og informasjon som forteller litt om hva man kan oppleve og hvordan man kan bruke Reisadalen i dag. Båt, ski, til fots, sommer, vinter, fiske, isfiske og så videre. Vi vil ikke bare ha dataskjermer og tekniske ting, det må være noe å ta på også, forklarer Rudberg.


Utstillingslokalet sett fra inngangspartiet og innover i rommet. Fortsatt gjenstår noen timers arbeid før åpning. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Neste stopp er en egenkomponert, sylinderformet trommel som er delt i fem, som også kan snurres på.

– Her blir det bilde av en Reisalaks. Så kan man snurre på den og få informasjon om laksen i Reisa, mens du betjener din egen informasjonsflyt i ønsket tempo.

Og aller sist og helt innerst er det ei «hule» i utstillinga som har fått navnet Imojuvet.

– Her blir det film fra Reisa og Imojuvet. Vi tar sikte på at vi skal få film fra både over- og under vann i juvet. Her blir det mørkt, så det blir også fint å vise nordlysfilm og andre filmer. Og så lager vi et lite amfi der folk kan sette seg.

– Man får kanskje følelsen av å være inne i et juv?

– Det er litt det vi prøver å imitere, avslutter Rudberg.