En stemme fra nord

Lill-Karin Elvestad, som blant annet har kvensk bakgrunn, har allerede under det nylig avholdte representantskapsmøtet bidratt til økt fokus på minoritetskulturminner. (Kuva: Arne Hauge)

 

Balsfjordingen er den eneste fra nord med en fot innenfor hovedstyret til Fortidsminneforeningen. Det kan komme kvenske kulturminner til gode.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

– Dette er kjempegøy.

Det sier balsfjordingen Lill-Karin Elvestad til Ruijan Kaiku i forbindelse med at hun ble valgt inn som vara til hovedstyret til Fortidsminneforeningen i Norge under foreningas representantskapsmøte i Stavanger denne helga.

Og ikke nok med det:

– Jeg er den eneste representanten fra de tre nordligste fylkene, kan hun fortelle.

Nordnorsk kompetanse

Fortidsminneforeninga er stifta så langt tilbake som i 1844 og er landets eldste forening for bevaring av kulturminner, og har med sine omtrent 8500 medlemmer aldri vært større.

Foreninga har lokallag og fylkeslag over hele landet, og fylkeslaget i Troms ledes av nettopp Elvestad.

Utover engasjementet i Fortidsminneforeninga er hun både forfatter og historiker, og jobber for tiden med den nye bygdeboka for Balsfjord og Malangen, det tredje binnet.

Og når kongen og dronninga gjester Balsfjord senere denne måneden, skal hun være konferansier, og skal blant annet fortelle om Balsfjords historie.

Les også: – Spesiallaget for dronninga og kongen

At det nå er kommet noen inn i hovedstyret fra Nord-Norge mener Elvestad er viktig.

– Alle er valgt inn for å gjøre en jobb for hele landet. Samtidig er det slik at historien til kulturminnene kan være ulik etter hvilken region man er i. Derfor er det viktig også med kompetanse nordfra.

Hun påpeker imidlertid at Eline Holdø, som gikk ut av hovedstyret på nevnte representantskapsmøte, også var fra Troms.

Representantskapsmøtet i Fortidsminneforeningen ble avholdt i Stavanger 30. mai til 1. juni. (Kuva: Lill-Karin Elvestad)

Herjet og brent

Foreninga, forteller hun, ble i sin tid stiftet av akademikere og kunstnere på Østlandet.

– Det har tatt litt tid før engasjementet har spredt seg ut over hele landet, sier hun.

Hun mener det har vært en slags tendens, i den nasjonale beretningen, at det meste har dreid seg om det norske.

– Se for deg dalene sørpå, med bondekultur og budeier som spiller på neverlur, og så videre, humrer hun.

Hun ser på dette i sammenheng med fornorskningen også.

– Det har vært med på å definere hva nordmenn er og hva vi skal være, og få alle til å passe inn i dette bildet.

Derfor, forklarer hun, er hun opptatt av at folk og myndigheter tar inn over seg at de nordnorske kulturminnene og den nordnorske kulturarven har stor betydning for den nordnorske historien.

– Spesielt i Nord-Troms og Finnmark som er områder der alt ble herjet og brent under krigen.

I Troms jobbbes det derfor aktivt.

– Vi har lokallag i Harstad, Tromsø og i Midt-Troms. Mitt langsiktige mål er å få på plass et lokallag også i Nord-Troms, sier hun.

Ny strategi

Men i dag handler det ikke lengre kun om budeier og den slags.

– I dag skal vi omfavne alt som er innenfor Norges grenser. Sannhets- og forsoningskommisjonen har påpekt at det som ikke var typisk norsk ikke har blitt tatt vare på, som for eksempel kulturarven etter urfolk og nasjonale minoriteter.

Nå håper Elvestad å kunne bidra til en endring på den fronten.

– I helga vedtok vi en ny strategi for Fortidsminneforeningen som skal gjelde fra 2026 til 2030. Der var jeg opptatt av å få inn to forumleringer om nettopp urfolk og nasjonale minoriteter.

Det ene, sier hun, handler om at foreninga skal jobbe aktivt for å framme mangfold og inkludering, og særlig løfte fram urfolk og minoriteters kulturmiljø.

Det andre er at foreninga skal bygge kompetanse innen bygningsvern og bidra til kunnskap og forståelse om ulike byggeskikker, herunder også byggeskikk fra urfolk og minoriteter.

– Det kan ofte være vanskelig å definere noe bastant, hva som er hva, for eksempel der det har bodd folk fra ulike folkegrupper, men det betyr ikke at vi ikke skal ta innover oss de ulike kulturuttrykkene. Vi mener også at det trengs mer forkning for å øke forståelsen i samfunnet, sier Elvestad.

Det er, ifølge henne, første gang Fortidsminneforeningen tar minoritetene inn i sin strategi.

– Man har naturligvis visst at vi har ulike minoritetskulturminner, men dette handler om bevissthet, og som sagt har foreninga brukt tid på å vokse seg utover landet.

– Vi må bare fortsette å rekke opp handa og si hva som er viktig, sier hun.

Fortidsminneforeningen er imidlertid selv eier av skogfinnetorpet Abborhøgda på Finnskogen og har, ifølge Elvestad, planer om å sette kulturminnet i stand.

Lovfestet vern

Hun viser også til det Sannhets- og forsoningskommisjonen har i sine foreslåtte tiltak, som er vedtatt av Stortinget, om at kvenske og skogfinske kulturminner skal ha et lovfestet vern på linje med samiske kulturminner.

– Fortidsminneforeninga skal gi høringsinnspill til ny kulturmiljølov, som skal gjennom sin første revidering siden 1978, og fra Troms og Finnmark er vi flere som har spilt inn at foreninga må stille seg bak det konkrete forslaget fra Sannhetskommisjonen om lovfestet vern.

Elvestad mener det er naturlig at initiativet kommer fra Nord-Norge.

– Vi vet at kulturminnene er her, og at de finnes. Det handler om å peke på dem, få vist de fram og forsket på.

Hun er klar på at hun selv, som Idar Kristiansen ville sagt det, er av et «folk av mange folk.»

– Jeg er opphav av alle sine kulturminner, og vil ikke forkleine noen av disse, men noen trenger et ekstra løft, påpeker hun.

Hun applauderer blant annet det pågående initiativet til Hallstein Guthu og Øyvind Jensen og prosjektet deres «Kvensk arkitektur.»

Les også: Vil involvere «hele» Ruija

– Jeg opplever at det er et sug etter kompetanse om kvenske kulturminner, og støtter all type forskning og kunnskap som gjelder kvenske kulturminner.

Brenner for historien

Hennes egen interesse for kulturminnevern, forteller hun, er det flere årsaker til.

– Når man først er historieinteressert, så blir man kanskje automatisk opptatt av bygningsarven.

Denne interessen ble ikke mindre da hun i 2021 gikk i gang med restaurering av hennes eget gamle hus, «Gammelstua», som hun kaller det.

– Jeg lærte utrolig mye i prosessen og opplevde en enorm interesse rundt det. Denne kunnskapen har nok ført til ytterligere interesse for min del.

Hun mener at det å ta vare på et kulturminne er noe som må gjøres på en god måte.

– Man må gå varsomt fram, og så tenker jeg det er viktig at vi forstår og tar inn over oss at materialer i gamle hus ofte har mye høyere kvalitet enn det du får hos byggevareforhandleren i dag. Det er gjerne håndplukket tømmer, der kun det beste ble tatt.

Utover det mener hun at den nordnorske historien også omhandler nordnorsk bygningsarv.

– Vi tror kanskje ikke alt vi har, for eksempel etter fiskebønder og småbrukere, er så fint og flott. Og så lar vi det forfalle. Men det er jo det stikk motsatte. Det er vår historie og kulturarv vi snakker om.

– Og hva er det egentlig turistene vil se, spør hun retorisk.

Hun tror ikke de kommer for å se på betongbygg og kjøpesentre.

– Vi må ha det autentiske, ellers mister vi sjela vår, sier Elvestad.

Les også denne arkivsaka fra 2021:

– Det er nok å dykke ned i