Leonhard Seppälä-ildsjel Birgit Paulsen, som har stått på for å løfte den lokale heltens historie, fikk en velfortjent blomsterbukett fra Skjervøy-ordfører Ørjan Albrigtsen. Anledning var 100-årsmarkeringen av Serumløpet til Nome, som gikk av stabelen på Kierua/Skjervøy denne helga. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

 

Hundre år etter det livsviktige Serumløpet til Nome, også kalt «kappløpet med døden», ble kven og hundekjørelegende Leonhard Seppälä markert.

 

Pål Vegard Eriksen
pal@ruijan-kaiku.no

 

– Da jeg kom tilbake til Skjervøy, etter mange år borte, hadde jeg lyst til å starte opp noe med utgangspunkt i lokal historie. På det tidspunktet visste jeg ingenting om Leonhard Seppälä.

Det sier mangeårig ildsjel, Birgit Paulsen, til Ruijan Kaiku, som treffer henne inne på Seppalatunet i forbindelse med den storstilte markeringa av at det var 100 år siden Serumløpet til Nome, også omtalt som «kappløpet med døden.»

Markeringa fant sted på Kierua/Skjervøy lørdag 1. februar.

– Jeg ble mer og mer forfær etter hvert som jeg leste meg opp på historien, og tenkte at dette var noe vi måtte gjøre kjent, og at det var noe jeg ville gjøre noe med, sier hun.


Birgit Paulsen inne på Seppalatunet på Skjervøy. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Statue på vent

Etter hvert tenkte hun at et minnesmerke, en statue, måtte på plass i den vesle kystbyen.

– Jeg visste at det fantes minnesmerker av ham både i Junosuanto (i Sverige, journ. anm.) der hans farsfamilie kom fra, og i Skibotn der han selv var født og levde sine to første år.

På Skjervøy, der Seppälä så vokste opp, hadde man Seppäläparken, men ingenting som fortalte noe om hvem han var.

– Vi er nødt til å gjøre noe her også, tenkte jeg, vi må ta denne historien tilbake og formidle den, for det er så mye bra i den, sier Paulsen.

Gjennom en årrekke har hun vært en primus motor bak et statue-prosjekt. Og ei bronsestatue av Seppälä og hunden Togo er i skrivende stund under produksjon.


Både inne på Seppalatunet, så vel som utenfor, var det folksomt under 100-årsmarkeringen. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Dersom alt hadde gått som Paulsen håpet, skulle det vært avduking nå, i forbindelse med 100-årsmarkeringen, men slik gikk det ikke.

– Kunstneren har hatt betennelse i skuldra over tid, så han er litt forsinket både med Petter Dass-statuen og med Leonhard Seppälä. Men til sommeren, hinter Paulsen.

– Det betyr et nytt arrangement, det?

– Ja, et nytt arrangement, og da må man bare bestille billett så snart han sier for eksempel «vi er klar til månedsskiftet juni-juli.» Da har vi fått ordnet parken også, sier hun.

Inspirerer fortsatt

Leonhard Seppälä var ikke bare en habil hundekjører som ofte vant konkurransene han deltok i. Han behandlet også hundene sine usedvanlig humant, forteller Paulsen.

– Han brukte aldri pisk, og regnes som den moderne hundesportens far. Han fikk til stadighet priser for å komme i mål med spannet sitt i god behold.

Den dag i dag, forteller hun, er den gjeveste prisen under Iditarod, ved siden av å komme i mål først, en pris oppkalt etter Seppälä. Den går til den som kommer i mål med hundespannet i bestand. Det vil si de som har tatt best vare på hundene, beskyttet potene og stelt godt med dem under løpet.

– I tillegg til dyrevelferden er selvfølgelig den fantastiske innsatsen viktig, den seigheta og viljen til å gjennomføre og hjelpe, sier hun, og tenker da på Serumløpet til Nome i 1925.

– Tror du det er sisuen som hjalp ham?

– Å, det er nok noe der, humrer Paulsen.

– Det kan kanskje ha hjulpet meg også til å være sta og gjennomføre det jeg har startet på. Jeg er kven jeg også, sier Paulsen.

Videre sier hun at Seppälä fortsatt den dag i dag inspirerer, og viser blant annet til at det i 2019 kom ut to spillefilmer i USA. «Togo» og «The Great Alaskan Race.»

– Det har også kommet mange bøker, og han inspirerer for eksempel Harald Tunheim, som har formidlet fortellinga om ham i en årrekke, sier hun.

Solid program

Det var Skjervøy kommune, i samarbeid med Seppalatunet og Halti kvenkultursenter, som kunne invitere til den nevnte 100-årsmarkeringen, med Paulsen som pådriver.

Det hele startet med åpning under åpen himmel i Skjervøy sentrum, der anslagsvis 150 mennesker hadde møtt fram for å høre ordfører Ørjan Albrigtsen ønske velkommen og verdensener innen hundesport, Harald Tunheim, holde tale.


Verdensener Harald Tunheim og ledehunden Jotun holdt tale under åpningsarrangementet. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Etter åpningen kunne folk gå til ulike «stasjoner», for eksempel hundespannkjøring med nevnte Tunheim utenfor rådhuset, eller ta turen innom Seppalatunet der det ble servert kaffe, kake og kangoskaker.

– Det at vi fikk Harald Tunheim, som sa ja med en gang, da tenkte jeg at «nå er arrangementet berget.» Han er en celebritet innenfor hundesporten, sier Paulsen.

Et steinkast unna kunne også kulturhuset og biblioteket invitere på kaffe og kaker. Her var også forfatter Nina Kristin Nilsen, som har skrevet boka «Sepp», til stede for å signere bøker.

Senere på dagen var det program på Skjervøy kulturhus, der Øystein Fredriksen og Daniel Wikslund spilte konsert, Harald Tunheim og Nina Kristin Nilsen fortalte historier om Seppälä, og Skjervøykoret sang «Hyvän illan.» Dagen ble avsluttet med visning av filmen «The Great Alaskan Race.»

En stor dag

– I dag er en stor dag, sier Paulsen, og ser seg omkring i lokalene på Seppalatunet, som hun for øvrig både eier og driver. Det florerer av folk, og praten sitter løst.


Under ettermiddagsprogrammet på Skjervøy kulturhus hadde Birgit Paulsen gleden av å holde den røde tråden som konferansier. (Kuva: Pål Vegard Eriksen)

Om oppslutningen sier Paulsen at hun opplever at flere etter hvert har fått øynene opp for den lokale helten, og ser galskapen i at man ikke har gjort noe med det.

– Det er så mye folk. Jeg hadde sett for meg at det kunne komme bortimot tjue mennesker.

Dét tallet kan mangedobles, kan Ruijan Kaiku bekrefte.

– Jeg er rørt og dypt takknemlig, og kjenner på at det har nyttet, avrunder Paulsen.