Gunn Tove Skartland i lag med sin valp av rasen finsk lapphund. – Jeg er glad i alt som er finsk, særlig trekkspillmusikken. Konserten med Emma og Fredrik var en svært god og en litt annerledes opplevelse, sier hun. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)
Da Gunn Tove Skartland hørte at det var finsk trekkspillmusikk på gang, pakket hun valpen sin i bilen og kjørte til Masjok. – Han var skikkeling flink å spille, sier den erfarne konsertgjengeren.
Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no
– Jeg er veldig glad i trekkspill generelt, men spesielt finsk trekkspill. Faktisk hadde jeg ikke hørt om Fredrik Hangasjärvi før, men tenkte likevel at dette måtte jeg bare få med meg. Og det angrer jeg ikke på, sier Gunn Tove Skartland. Tanaværing som vi pratet med da duoen var ferdig på scena.
Foruten trekkspill står også mye annet finsk nært hennes hjerte. Også når det kommer til hund, for til Masjok hadde hun med seg en valp av rasen finsk lapphund. Hunden måtte pent vente i bilen mens mor var på konsert, og der inne ble det skikkelig blandet drops fordi trekkspillerens duo-kollega Emma Kiviniemi tok folket med på en reise både i sang og ord. Konserten het da også «Ko väylä muistelee – Når elven beretter.»
Etterpå var Gunn Tove framme og fikk vekslet noen ord med Fredrik. Takket ham og pratet litt trekkspill-kjenning i lag. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)
– Det er artig når du kan gå på en konsert og få så mye historiefortelling. Jeg tenkte etterpå at nå har man lært noe nytt. Om det kvenske og det med tornedalshistorien. Den har vært ganske så fjern for meg, så fint å lære mer, sier hun.
– En fin innpakking?
– Ja, noe for en hver smak. Jeg er glad i foredrag også, men hadde nok ikke klart å mobilisere og ta turen bare for historiefortellingen. Men dette var fint satt sammen, og trekkspillet var det store trekkplasteret, bekrefter hun.
Fordi hun har lyttet mye fra før, merket hun en viss forskjell mellom Hangasjärvis tornedalske trekkspillmusikk og den mer indrefinske musikken.
– Noen kjente sanger var det, men ikke så veldig mange. Mye nytt, og jeg ble veldig berørt. Den finske trekkspillmusikken er ofte melankolsk, og du får lov til å være i det melankolske, bare nyte det uten skam eller noe. Og så er det en gjenkjennelse i det, fra barndommen min. Minnene om bestefar som satt og spilte. Det berører noe i meg og jeg ble litt på gråten av og til under konserten.
– Du var å pratet med han Fredrik etterpå?
– Ja, jeg måtte jo det. Takke ham og si hvor fint det var å høre.
Fjern trekkspillmusikk fra utsiden av bilen er fint å sovne til, men det aller artigste er når mor er ferdig på konsert og åpner bildøra. Da får man seg en luftetur og så klart litt kos. (Foto: Maureen Bjerkan Olsen)
