Fikk møte Kivikylä-vennene – på ordentlig

Agnes Eriksen og en av hennes aller mest trofaste Kummitus ja Täthipoika-lesere, fire år gamle Liv Ingunn Holm. (Foto: Arne Hauge)

 

Særlig Stjernegutten var nok mindre i virkeligheten enn i bøkene og filmen.

 

Maureen Bjerkan Olsen og Arne Hauge
arne@ruijan-kaiku.no

 

Mandag kveld denne uken var Liv Ingunn Holm på Aurora kino i Lakselv. Der så hun verdenspremieren på den kvenske animasjonsfilmen Kivikylä. Fireåringen går på barnehage i Børselv, hun snapper opp mye kvensk der.

– Filmen var topp. Jeg har lest alle bøkene. En, to, tre bøker, sier Holm. Nå spør hun seg om det blir flere episoder, og bekrefter at hun gjerne kunne tenkt seg å se mer. Straks premieren var over, skulle hun og moren rett hjem og lese i favorittbøkene om Spøkelset og Stjernegutten.

– Anbefaler dere denne filmen til andre?

– Ja, sier Liv, som forresten har vært i Steinbygda på ordentlig. Den ligger i området Mårnes litt nord for hjemplassen Børselv.

Bøkene er skrevet av Agnes Eriksen. Vi spurte hvordan det var å se det på film.

– Det var gøy. Det er deres historie, men gøy at figurene mine inspirerer til sånne ting. Man får fortalt folk hvor magisk naturen er, og det forstår barn, sier Eriksen. Bøkene ble i sin tid laget som lesebøker i kvensk for elevene hennes, men også voksne satte raskt pris på dem.

– Noen har sagt at de aldri kommer til å gå i fjæra på samme måte. Det handler om å se. Også jeg trodde en gang at fjæra var den samme bestandig, men det jeg lærte underveis, var at stranda forandrer seg. Den er aldri det samme, og særlig en rullesteinsstrand, sier Eriksen.

Hun tok som kjent utgangspunkt i steiner med øyne og andre gjenkjennbare trekk da hun illustrerte bøkene sine. Bildene, røper Eriksen, ble tatt med et heller dårlig kamera. En mobiltelefon med bare to megapiksler.

– Det hendte jeg ikke var fornøyd, og dro tilbake til fjæra. Da hendte det at de var borte, men på magisk vis dukket de opp igjen. Sånn at jeg ble ferdig med bildene mine.

I dag, sier hun, er figurene borte – ikke lengre å finne der nede på stranda hvor hun i sin tid fant dem. Hun tok likevel vare på noen av dem for ettertiden, blant annet steinene som ble til hovedpersonene Kummitus og Täthipoika, Spøkelset og Stjernegutten.

– Vi må lære å bruke naturen på en ny måte, føler jeg. Ta med ungene våre ut i stedet for at de sitter med hodet bøyd over et spill eller en mobil. Det er like spennende der ute, sier hun.

Det blir ikke flere bøker fra Steinbygda, til gjengjeld kommer det kanskje noe fra skogen og småbruket. Behovet er sterkt til stede for nye historier fortalt i bøker og på film.

– Vi får håpe at det kommer mer. Kanskje ikke om dette her, men at folk virkelig kommer i gang med å lage materiell for kvenske barnehagebarn og elever, oppfordrer Eriksen.