Anne Mäkinen er styremedlem i Tromssan ruijansuomalainen yhdistys-Norskfinsk forening i Tromsø, samt varamedlem i styret i NKF-RK. (Arkivfoto: Liisa Koivulehto)

 

Kommentar: Nyinnvandret finlender i forvirring.

 

Anne Mäkinen

 

Jeg er såkalt nyinnvandret finlender i Norge. Da jeg flyttet fra Finland til Tromsø for 20 år siden hadde jeg aldri hørt om kvener. Da jeg snakket med min norske kollega om kvener i begynnelsen av 2000-tallet spurte hun: «Er de noen slags sama?» Det er de jo ikke, såpass visste jeg også.

Gjennom årene har jeg lært mer, men det er lett å bli forvirret når man prøver å finne informasjon om kvenene. Mange år hadde jeg en veldig forenklet tanke om kvener: at de var rett og slett finlendere, som hadde bodd her en lengre tid. Språket deres var en slags «gammelt finsk dialekt». Noen ganger hadde jeg norske pasienter på sykehuset jeg jobbet på, som snakket finsk med meg. Jeg følte samhørighet med disse, ofte litt eldre finlendere, som hadde flyttet (eller deres forfedre hadde flyttet) fra Finland til Norge, akkurat som jeg hadde gjort. Det var en trygg og god følelse.

Så feil kan man ta! Jeg ble informert at kvener var slettes ikke noen finlendere og kvensk var helt eget språk og hadde ingenting med finsk å gjøre. Fikk veldig følelsen av at dette var et litt sensitivt tema. Man måtte holde tunga rett i munnen for å ikke si noe feil eller såre noen. Til min skrekk fant jeg i tillegg ut at ikke alle kvener likte finlendere så godt. Finsk språk i skolen ble sett på som en trussel mot kvensk. Dette føltes litt ubehagelig. Jeg er et fredselskende individ som ønsker å komme overens med alle sammen.

Forvirringen min var komplett da jeg møtte et eldre par fra Finnmark. De var slettes ikke noen kvener! Bare ordet «kven» hadde en negativ klang for dem. Nei da, de var selvfølgelig norskfinske og snakket finsk, tross at de var både født og oppvokst i Nord-Norge.

Det som er sikkert midt i all forvirringen: språket og spesielt morsmålet kommer fra hjertet. Morsmålet er hjertespråket som er best egnet for å uttrykke følelsene, på godt og vondt. Uten kvensk og norskfinsk er det fare for at kulturen forsvinner også. Og det er jo stor del av identiteten vår. Jeg håper at kvensk språk består. Men jeg håper også at finsk ikke blir sett som fiende eller trussel.

Både kvener og finlendere er minoriteter i Norge. I stedet for å konkurrere med hverandre bør vi heller samarbeide. Kvener kan faktisk dra nytte av finske ressurser og vice versa. For eksempel er den eneste kvalifiserte kvensklæreren i Troms finsk. Den eneste kvenske avisen i Norge er grunnlagt av en finlender. Jeg håper at det er plass for begge språkene i det nye læreplan som planlegges akkurat nå.

Hva er konklusjonen? Finsk, kvensk eller norskfinsk? Det må hver enkelte selv svare på, og svaret får man hvis man lytter på hjertet. Jeg er nok fortsatt finsk. Tja … kanskje en anelse tromsøværing i tillegg.